I 1973 sjokkerte amerikanske Erica Jong en hel verden med boka Jeg tør ikke fly , en åpenhjertig bok om kvinners sexlyst. Boka var en datidens Fifty shades of grey , som ble solgt i 20 millioner eksemplarer. Men den kom i en tid og i et samfunn der kvinners seksualitet knapt var anerkjent og fortsatt var tabu. Det var da sakprosatitler som Kvinne kjenn din kropp brøt nytt land her hjemme. Jeg tør ikke dø , som særlig på grunn av likhet i tittel, vil bli lest som en slags oppfølger av den første, selv om 73-årige Jong har utgitt masse i mellomtiden.
Årets bok handler mye om død, men langt fra bare, og det forstyrrer. De mange andre temaene Jong drar inn i beretningen, som datteren til hovedpersonens opphold på avvenningsklinikk, barnebarnets omskjæring og ektemannens veldedighetsmiddager, gjør boken ufokusert. Som Jeg tør ikke fly, er Jeg tør ikke dø også halvbiografisk. Mange trekk ved hovedpersonen er felles med Jongs eget liv, som at hun er amerikansk-jødisk, har vært gift en haug med ganger og har en datter.
Årets bok kommer neppe til å sjokkere, men den kan skape refleksjon rundt koplingen sex + død, om sex som en måte å holde skrekken for døden på avstand ved å forsøke kjenne at en er intenst i live.
Jong skriver godt, lettlest og humoristisk, og hun krever lite av sin leser; skjønt en kan gå lei og falle av etter hvert som digresjonene lesses på. En kan også føle at sexen oppleves som et mas, som et slags litterært sexpress.
Også settingen i boka kan virke søkt og fremmed for norske lesere, der hovedpersonen er kona til en milliardær som har gjennomgått all verdens skjønnhetsoperasjoner og kjøper lønnet hjelp til å ta seg sine døende foreldre.
«Jeg måtte gjøre noe annet enn å shoppe», sier milliardærfruen med innleid kokk.
Boka markedsføres som roman, og er det i hovedsak, men har lange avsnitt, tidvis over flere sider, der hovedpersonen essayistisk reflekterer over eksistensielle spørsmål. Og de er gjenkjennelige:
Hovedpersonen innser at hun gifter seg med menn som likner hennes far, og mener det beste mødre gjør overfor sine barn er å holde munn. Hun merker også hvordan man etter døden gradvis gjør avdøde til helgener, og hvordan en lengter tilbake til dem, ikke slik de var på slutten av livet, men da de betydde mest for en. Og hun setter ord på bestemødres forelske i sine barnebarn:
«Alle dine elskere blekner sammenliknet med denne lille sprellende klumpen av håp. Fremtiden!«