Terje Dragseth tømmer sitt lyriske overflødighetshorn ut over 90 sider i denne boka. I et intervju her i avisen fortalte han nylig at han skrev diktet på to uker, for så å redigere og bearbeide i noen måneder etterpå. Det bekrefter min opplevelse: Her møter jeg en erfaren dikter, en som har jobbet med ord og språk og rytme i mange år, som har bred lesning og dyp orientering, som øser av sin poetiske overflod. Jeg var fristet til å kalle denne vesle anmeldelsen for «Terje Dragseths åpenbaringer», men var redd det ville virke flåsete. Men hør bare: Han skriver med håndens fine motorikk i stearinlysets blafrende skygge: «Jeg skriver / Johannes’ åpenbaring i gryningens perlemorlys / skriver sju brev til dere / «se jeg gjør alle ting nye» / skriver jeg / Jobs bok på ti tusen favners dyp / klagesangene og hvalsangene skriver jeg (….) skriver i sand dårens visdom og enfoldige filosofi / klovnens maske og tåre skriver jeg…».
Og så har han altså bare på disse linjene, slik jeg leser dem, nevnt både Jonah i hvalfiskens buk, Jeremiah, Georges Rouault, Søren Kierkegaard og Jesus uten å nevne dem, sammen med de navngitte Johannes og Job. Bakerst i boka er en liste på 27 navn som forekommer i boka, fra Sokrates og Snorre til Inger Christensen og Stein Mehren. Men så dukker Paal-Helge Haugen opp, uten navn, men i en linje, en hentydning, slik også H. C. Andersen er til stede, og mengder av ord-kunstnere.
Det er hele skriftens, språkets, poesiens og litteraturens historie som er forsøkt fanget i noen linjer, noen vers, med rytme og grammatikk. Dette er dikteren Terje Dragseths kommentar til Tor Jonssons «Kva hjelp det å syngje som elv i det aude? Kva hjelp det å kyngje med klokker for daude» — pessimistisk i utgangspunktet med likevel om språkets og diktets triumf. Eller Welhavens «Digtets Aand»: «Hvad ei med ord kan nævnes / i det rigeste sprog / det uutsigelige / skal digtet røbe dog».
Dragseth sier det slik: «Jeg skriver språket / jeg tror på språkets iboende lysegenskaper».