I juli ble Daniel Butenschøn, journalist i Dagens Næringsliv, avslørt for gjennom en årrekke å ha plagiert artikler og intervjuer fra utenlandske aviser. Saken har rystet medie-Norge, og Butenschøn er etter all sannsynlighet ferdig i norsk presse. Derfor er det en merkelig opplevelse å lese de første sidene i Historien om et godt menneske, som åpner med at Thomas, journalist i en ikke navngitt Oslo-avis forteller kona at han har fått sparken etter å ha fabrikkert et intervju med en poet.
Birger Emanuelsen ble tildelt både Ungdommens kritikerpris og Sørlandets litteraturpris for sin forrige roman Fra jorden roper blodet . Hans tredje utgivelse er en klaustrofobisk og meget dyster fortelling som handler om å vende tilbake — ikke bare til sitt gamle hjem, men også til sitt gamle jeg. Etter den ydmykende sortien fra mediebransjen, flytter Thomas, sammen med kona og sin lille sønn, tilbake til barndomshjemmet på Tromøya utenfor Arendal. Emanuelsens skriver seg bort fra alt som kan være idyllisk når det kommer til å tråkke opp gjengrodde stier. Historier om omsorgssvikt, overgrep, rus og barnevern blir både fortid og nåtid når Thomas møter igjen gamle venner - de fleste med halvveis skakkjørte, halvveis ordnede tilværelser. Heller ikke Thomas er noe forbilde, verken som familiefar eller medmenneske. Han har mye uoppgjort, og bærer på et raseri som minner om det vi finner hos jeg-personen til Karl Ove Knausgård - en annen forfatter med Tromøya-tilknytning.
Til tross for dykket ned i fortiden til den forlorne journalisten, blir vi aldri ordentlig kjent med Thomas. Vi verken deler eller føler hans sinne eller ambivalens overfor familien, eller de andre han møter. Til det tar de nokså monotone skildringene av keitete «typisk bygda»-samtaler og situasjoner for mye plass. Det er pussig, all den tid Emanuelsen har en evne til å skape forfriskende litterære bilder. «[V]ulkaner av kjøtt og kjemi» er for eksempel det han kaller kroppsbyggere pumpet opp på steroider.
Historien om et godt menneske er - verken mer eller mindre, en nokså god historie, om ett menneske. Skildringen av Thomas og menneskene rundt ham er troverdige, men det er likevel litt for mye prat, litt for mye situasjon, og litt for få betraktninger til at boka etterlater noe mer enn uhyggelig gufs hos leseren.