Tittelnovellen på over 60 sider forteller om et sterkt og farlig vennskap mellom to unge menn. En bygdegutt fra Sørlandet er 23 år og begynner på forfatterstudiet i Bø i Telemark. Her møter han Fredrik, «den svenske forfatteren» som bare er tre år eldre og underviser i skriving. Svensken virker kultivert og selvsikker. Sørlendingen er full av selvforakt og skam. Et lite dikt som sørlendingen skriver får svært rosende omtale av læreren, og dermed starter vennskapet.
Fredrik skriver på en roman som skal hete «Ishavet». Denne tittelen «henspiller på Kafka som en gang sa at den gode litteraturen, den virkelig gode litteraturen, den skal være som en øks som splintrer det frosne ishavet inni oss», forklarer Fredrik. Vennskapet mellom de to forløser forfatteren i den unge sørlendingen. Fredriks påvirkning smelter isen i hans hjerte, får skammen til å fordampe. De lover hverandre evig vennskap, men skilles etter et års tid, for siden aldri å møtes.
Om dette er en fortelling fra virkeligheten, og den unge sørlendingen er Gaute Heivoll, aner jeg ikke. Men om så er, så skylder vi «Fredrik» takk for at han forløste forfatteren Heivoll. Denne gangen slår han til med 10 noveller. En handler om en forkrøplet vismann i Finsland for 200 år siden og hans forhold til bøker og litteratur. En annen foregår under andre verdenskrig og beskriver en husransakelse og et øyeblikk av nåde skapt av et spedbarn og en 20 år gammel tysk soldat.
«Snøbruden» forteller om en merkelig tildragelse mellom en gutt på ni og en seksten år gammel jente som er tilbakestående og leder tankene hen til romanen «Over det kinesiske hav» som kom for to år siden. Også andre av fortellingene har referanser til tidligere bøker av Heivoll.
Mange av historiene har åpenbart utgangspunkt i egen familiehistorie, andre i bygdeliv i Finsland. Likevel oppleves hver eneste novelle som gyldig, vesentlig og aktuell for enhver som åpner seg for disse «øksene». De kan knuse hjertets is.