Hva er nå dette for en tittel? Handler dette om skoledagenes enkle snekkervirksomhet i faget sløyd? Nei, leseren skjønner at her dreier «sløyd» seg om fisk som blir sløyd, eller sløyet. I denne boka er det selve havet som blir sløyet, renset, avkrevd noen av sine hemmeligheter, noen av de virkninger det har på våre tanker, våre opplevelser, våre sansninger og våre følelser. Unge Wichne er på tradisjonsrik grunn. «Intet er så rommelig som havet» skrev Kielland, Garborg skrev om alvelandet som stig av hav, og Krag skrev: «Der skreg en fugl over øde hav». Havet, døden og kjærligheten er de tradisjonelle sentrallyriske temaer.
Det er noe friskt og uforferdet over den unge mandalittens dikt. Han tør, han våger, han drister seg til å skrive enda mer om havet og kjærligheten. Og han er i høy grad klar over at han tråkker kjente stier. Ikke er de helt gjengrodde heller. Noen ganger er han knapp og kjapp som Olav H. Hauge: «Bare være / sommer / isammen». Andre ganger leker han med det grafiske oppsett av tekstene slik Jan Erik Vold og Bjørn Nilsen og mange andre gjorde det på slutten av -60-tallet. De rytmiske elementer som 110 gjentakelser av ordet «bøl» er langt fra noe nytt i poesien. Platt blir det når han forsøker å rime: Være, fjære og tangblære. Mesterlig er det når han skriver, nesten som Obstfelder: «og jeg skjønte jeg befant meg på feil overflate».
Dikteren viser vilje til struktur. Tematikk og bilder vender tilbake etter omfattende digresjoner. Også dagens aktuelle nyheter knyttet til havet har fått sin plass: «Heile tida er det havet i meg som du og jeg skal drukne i til slutt / Det havet som flyktninger krysser».
Jeg forstyrres av inkonsekvenser i språket. Han bruker villig vekk dialektformene «brytans», «hoppans», «svevans» og «bremsans» — for brytende, hoppende osv. Samtidig har jeg vel aldri lest en diktbok hvor ordet «man» for «en» forekommer så ofte, noe som vel er ganske fjernt fra den samme dialekten. Og dette er ikke den eneste inkonsekvensen.