Umberto Eco er for mange den store historiefortelleren fra «Rosens navn». Den kom for 35 år siden, og det er 29 år siden Sean Connery gestaltet William of Baskerville i den berømte filmen. Siden den gang har Eco utgitt en rekke bøker, og nå nylig romanen «Det som tåler dagens lys», oversatt av Birgit Owe Svihus for Tiden Norsk Forlag. Romanen må sies å høre hjemme i sjangeren kriminallitteratur. Men ok, det er så mange ordspill, så mye lek med begreper og språklige fenomener her, at jeg mer enn tydelig ser språkforskerens klo. Jeg vil tro at denne romanen i stor grad appellerer til folk med sans for konspirasjonsteorier. Til denne gruppen hører ikke jeg. Samtidig innrømmer jeg gladelig at jeg ikke har forferdelig mye rede på italiensk politikk i 1992 som er romanens omdreiningspunkt. Men man skal jo være ganske avsondret fra virkeligheten for ikke å ha fått med seg at en viss person ved navn Berlusconi har voldt bryderi både innenriks— og utenriks i det fantastiske landet Italia. Det er visse ting som tyder på at han er dårlig skjult i denne romanen, som en eier av medier med stor innflytelse og stort nedslagsfelt.
En herr Simei får i oppdrag å skape en avis. Den skal handle om morgendagen og nærmest være profetisk i sine skrekkinngytende forutsigelser. Målet er å få folk av de høyere samfunnslag til å betale for at denne avisen slett ikke skal komme ut. Han engasjerer et knippe journalister til å skape produktet, og som leser får jeg del i denne skapelsesprosessen. En av journalistene får tak i en fantastisk historie om Mussolini, at han skulle ha levd lenge etter krigen, enten i Vatikanet eller i Argentina, og denne kjensgjerning får konsekvenser i italiensk politikk langt ut på 1990-tallet. Har du sans for dette, vil du nyte boka. Jeg ramler av i noen av de lange passasjene hvor journalistene skal lære hvordan de kan manipulere leserne med halvkvedede viser og liksom-saker som knapt har rot i virkeligheten.