Jørn Lier Horst er ute med sin tiende kriminalroman om etterforskeren William Wisting. Denne gangen leder en forsvinningssak Wisting fra Stavern til et drap i Kristiansand.William Wisting etterforsker forsvinningen, og mest sannsynlig mordet, på drosjesjåføren Jens Hummel. Spor fører Wisting til Kristiansand, og et drap seks måneder tidligere på den unge studenten Elise Kittelsen. Wisting oppsøker åstedet i Dronningens gate, leser dokumenter i politihuset i Tollbodgata, oppsøker vitner på Lund, og følger etter mistenkte i Vågsbygd; særdeles fornøyelig lesning for en sørlending.
Det er ingen tvil om at Horst sin bakgrunn fra politiet gir beskrivelsene hans fra politihuset troverdige. Han skildrer et klassisk persongalleri med en enestående etterforsker som møter arrogante eller inkompetente sjefer i politietaten. Slike karakteristikker har en tendens til å bli overdrevent stereotypiske og nesten komiske. Det er ikke tilfellet her. Du tror på Wisting. Og det er ingen tvil om at Harald Ryttingen er en skikkelig drittsekk.
Som leser kommer du raskt inn i historien. Det er en god kronologi, og Horst maler og utbroderer med stil. Her er det ikke snakk om å pakke mest mulig action inn på flest mulig sider. Det går sent, du blir kjent med detaljene, og sakte men sikkert bygger det seg opp, før det virkelig tar av de siste femti sidene med spenning.
Noen vil kanskje mene at det blir hakket for stillegående, at det skjer for lite. At du ikke blir godt nok kjent med hovedkarakterene. Jeg mener at det ikke gjør noe. Det gir bare mer rom for undring rundt hva som egentlig skjedde med Jens Hummel og Elise Kittelsen. Det blir mer rom for å følge alle trådene som etter hvert nøster seg opp.
Dette er klassisk krim på sitt beste. Lettlest og spennende, og absolutt verdt å lese på stranda en lat sommerdag.