Femte aktskal i følge forlaget visstnok være en nøkkelroman fra norsk teaterliv i årene 1975-1995. Det kan det godt hende at den er, men å finne ut hvem som er hvem er helt uinteressant. Boka handler uansett mest om Sissi som er skuespiller ved Nationaltheatret. Det historiske som skjer ved teaterinstitusjonen og med de ulike skuespillerforbundene nevnes refererende i forbifarten. Jeg kunne likegodt ha lest en Wikipedia-side om teaterets historie i Norge, hvis jeg var interessert, men det er jeg ikke, og jeg blir det ikke heller. Femte akt er klein og kjedelig og virker mest som skriveprosjektet til en kulturkjerring med midtlivskrise. Referansene til noen av verdens fineste dramaer (Ibsen, Brecht, Strindberg) er billige og påtatte, som om fortellerstemmen, og også forfatteren, bare har et overfladisk forhold til disse.
Karakterene er platte og kunstige, kun dårlige klisjéer: Den unge, frigjorte kvinnen; den unge, kjekke, veldig unorske italieneren som er livets store, men urealistiske, kjærlighet; den tørre, men stabile økonomen som gifter seg med den unge, frigjorte og kunstnerisk anlagte kvinnen og får roet henne ned; den besteborgerlige moren fra beste vestkant som bekymrer seg over datterens spesielle yrkesvalg og bohemske livsstil.Romaner må gjerne ha slike karakterer i seg, som f.eks. Nicolai Houms meget gode De håpefulle, men da skal det legges sjel inn i dem.
Karakterene i Femte akt er totalt sjelløse, verdiløse. Noen ganger tenker jeg at det er bedre at folk leser noe, det kan være nesten hvasomhelst, å lese er uansett bedre enn å stirre tiltaksløs og likegyldig inn på TV-skjermen, men etter å ha lest denne, er jeg neimen meg ikke så sikker lenger. Maken til makkverk skal man lete lenge etter. Tenk at vi mennesker har fått den hjernen vi har, og så mener noen at vi skal bruke tid på dette her.