Verdenskrigens voldsomme rystelser var over, men store deler av Europa og land i Østen lå i ruiner. Elendigheten var så visst ikke slutt med «jubelåret» 1945. Etterskjelvene kom til å vare lenge. Vi skimter ennå de mørke skyggende fra den ufattelige tragedien. Konfliktene på Balkan er ett eksempel. Den nederlandske forfatteren Ian Buruma (f. 1951), professor i menneskerettigheter og journalistikk ved Bard College i New York, ser i boken «År null» nærmere på fredsåret. Tittelen er en henvisning til at det meste måtte starte på nytt. Å skape en ny verden var en formidabel oppgave, og utgangspunkt var elendig. I storbyens ruiner vaklet mennesker rundt i den ytterste nød. Prostitusjon, likvideringer og kriminalitet preget det daglige livet til dem som tross alt hadde overlevd, men mange måtte gi tapt fordi samfunnsinstitusjonene var like maltrakterte som bygninger og fysisk infrastruktur.
Buruma skriver medrivende om dette året, om de millionene som ble frigjort av de allierte soldatene, mennesker som ikke bare ble medgjørlige i fredsgleden, som selvsagt var til stede i høy grad, men ofte lengtet de etter hevn. Mange tok seg til rette uten videre, noe vi også er vel kjent med i vårt land. Et karakteristisk trekk var et svært aktivt seksualliv, som om de overlevende ønsket å sikre menneskeheten nye liv etter alle som var tapt. Det er slike elementer Buruma kaller frigjøringskomplekset.
Gjennom boken, som er tematisk ordnet i kapitler om sult, hevn, lov og rett og så videre, sveiper forfatteren med skarpt blikk over vår egen verdensdel og de hardest rammet landene i Østen, særlig Japan. Iaktakelsene følges av interessante refleksjoner med mange tråder til vår egen tid. Den voldsomme optimismen som rådet i etterkrigsårenes «Aldri mer», måtte etter hvert vike for kommunistiske diktaturer, kinesisk borgerkrig og kald krig. Så kom 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd. Men nå snører det seg til igjen. Etterkrigsårene har vel lært oss at historiske leksjoner ikke er gangbar vare så lenge av gangen.