Svein Harald Moe har lenge gledet avislesere med sine fornøyelige, underfundige og presise beskrivelser av smått og stort, og populariteten har neppe avtatt etter at han som pensjonist begynte å svinge pennen i Kristiansand Avis.
Boka er en samling av Svamos petiter i nevnte publikasjon, supplert med et par nye tekster. Felles for dem er at de handler om gamle dager – eller Svamos yngre dager, om du vil. Og de handler om byen hvor han har bodd hele sitt liv.
Selv om undertegnede ikke har egne referanser fra de tidligste epokene som omtales, er det ikke vanskelig å henge med når forfatteren beveger seg gjennom et langt liv i fødebyen. Dette til tross for at han gjerne refererer til perifere begivenheter, mennesker som ikke lenger er blant oss eller kiosker som for lengst er jevnet med jorden.
«Et liv i Kristiansand» er langt mer enn bare en nostalgisk og lun tidsreise: Svamo evner å gi liv til gater, bygninger og samlingsplasser gjennom små historieleksjoner du ikke nødvendigvis får i andre bøker. Og han får drahjelp av et mangfoldig utvalg av illustrasjoner.
Mens noen tekster tar utgangspunkt i bygg og institusjoner, som det folkekjære biblioteket, realskolen og teatret, er andre mer tidsspesifikke, som historien om sommeren 1969. Men mest av alt handler det om mennesker. Ja, endog noen legender.
En av disse står sentralt i Svamos kostelige teori om det egentlige opphavet til sykehusstriden mellom Arendal og Kristiansand. Mindre fornøyelig er ikke hans betraktninger rundt en selsom samtale med Einar Gerhardsen, eller skildringer fra de første, sjokkartede møtene med amerikansk populærkultur.
Den stillferdige, underspilte humoren er likevel på sitt aller beste når vi leser om den unge Svein Haralds gjentatte, dog mislykkede, forsøk på å vinne gunst hos det motsatte kjønn.
Egentlig ønsker jeg meg en tidsmaskin til jul. Men «Et liv i Kristiansand» kommer på en god andreplass.