Nylig var det premiere på «Bridget Jones’ Baby» på kino. Nå er boka som filmen er basert på oversatt til norsk. Og det må sies med en gang, bok nummer fire om Bridget Jones er en for fansen.
Vi møter Bridget Jones noe tynnere, men like singel og klossete. Hun klarer å ha sex med både Daniel Cleaver og Mark Darcy, blir gravid, og forviklingene er et faktum.
Vi lo godt både av og med Bridget Jones da vi møtte henne første gang for over 15 år siden. Tre bøker senere ler vi ennå, men ikke like godt. Oppfølgeren sliter med det så mange andre oppfølgere sliter med - det som var en nyvinnende og hysterisk morsom satire for nesten 20 år siden, føles nå litt oppbrukt. Det blir mest et nostalgisk gjensyn med det vi lo av den gang.
Men for all del, Helen Fielding klarer fremdeles å holde på leseren gjennom de 250 sidene. Det er morsomme skildringer av skvisen en singel, gravid kvinne kan havne mellom single venner, gifte bedrevitere, gale sjefer, og en mor som tenker mest på fasade.
Språket er det ikke noe å utsette på. Fielding skriver lett og ledig i dagbokstilen, og får deg til å humre side etter side.
Likevel kommer man ikke bort fra følelsen av at Helen Fielding har hatt hastverk med denne siste boken. De ni månedene Bridget går gravid suser av gårde, såpass raskt at man føler at man går glipp av litt av historien. Men det er kanskje Bridget Jones-fanen i meg som snakker.
«Bridget Jones’ baby: dagbøkene» er verdt å lese for fansen. Men det spørs ikke om dette bør bli den siste boken om Bridget Jones, nå som hun fremdeles er morsom.