Mer enn om volden handler denne boka om språket om volden.
Vi er i Paris. En ung mann rusler hjemover etter å ha feiret julaften med gode venner. Han blir kontaktet av en annen ung mann. Først er fyren litt innpåsliten. Etter hvert fatter jeg-personen interesse for mannen. De havner på hovedpersonens hybel og der elsker de lenge og godt. Helt til alt blir feil. Gjesten har stjålet mobiltelefonen, og når han blir konfrontert med det blir han aggressiv. Fortelleren blir forsøkt kvalt med et skjerf. Han blir truet med pistol. Og han blir brutalt voldtatt.
Fortelleren heter Édouard, som forfatteren. Og sannelig dukker ikke hans tidligere navn også opp, det han tok farvel med i sin første roman, Farvel til Eddy Bellegueule. Forfatteren er nå snart 24. Han er bejublet i Frankrike og har foretatt en klassereise fra et fattig industristrøk nord for Paris til akademia. Mer enn om volden handler denne boka om språket om volden. Hva skjer med voldsopplevelsen når den skal formidles til venner, til en søster, og ikke minst til politiet. Eller til en psykiater. Hele samfunnsapparatet krever språk når mishandling skal gjennomgås og eventuelt straffes.
Og Édouard stiller noen viktige spørsmål i denne sammenhengen: «Hvorfor pålegger man historiens tapere å vitne om den — som om det ikke var nok å være taperne, hvorfor må taperne i tillegg vitne om tapet, hvorfor må de i tillegg fortelle om tapet til de ikke har krefter igjen, til tross for at de ikke har krefter igjen, jeg er ingens beskytter, det er ikke rettferdig, det er ikke rettferdig», tenker han, og fortsetter slik: «…. de som har opplevd vold burde ha rett til å la være å snakke om det (….) det er de andre man burde bebreide at de ikke snakker».
Slik finner jeg utsagn på utsagn som setter spørsmål ved måten politi og rettsvesen, og venner og forståsegpåere forholder seg til voldsutsatte. Édouard Louis forteller en gruvekkende historie. Samtidig er han analytisk og klar i forhold til hva som skal formidles med denne fortellingen.