Lyrikken er litteraturens Formel 1, sies det. For Terje Dragseth synes det å gå for tregt. I sin nyeste bok sender han romsonden Bella Blu ut i verdensrommet med en fart på 17 kilometer i sekundet. Om bord er Loggføreren, Nattbudet, Den geometriske jenta, Den lille prinsen med det store hodet, Hunden med den selvlysende pelsen og andre. Hvor de skal og hvorfor de skal det, får vi aldri vite. Men det er soldater med. 1299 dager loggføres over 272 sider. Forsiden viser et stjernekart. Det er bare å spenne fast sikkerhetsbeltene.
Bella Blu er bygd opp av sju logger, som gir assosiasjoner til skapelsens syv dager, de syv himmelsfærer og skalaens syv toner: sfærisk musikk. Setningene er korte og sentens-aktige, og minner om Georg Johannesen med en surrealistisk vri. Her er mange flotte one-liners. Boka sprenger alle grenser for hva vi forbinder med et episk dikt. Personene – med deres relasjoner, prosjekter og konflikter – blir vi i liten grad kjent med. Fortellingen er ikke bygd opp rundt den individuelle livsskjebne, slik de fleste fortellinger er. I stedet for å la personene innta verdensrommet, lar forfatteren dem ta rommet inn over seg. Ikke bare det målbare fysiske rom, med sine stoffer, stjerner, planeter og galakser, men også det heterogene menneskelige rom, fanget inn gjennom romsondens teleskoper og monitorer. «Alltid: 1000 monitorer tent.» Resultatet blir en fascinerende oppåpning av verden. Forbi oss flimrer landskaper og scener fra ulike tider og steder, mytiske forestillinger og naturvitenskapelige fakta, poetiske skildringer og tørre observasjoner fra livet om bord. «Det vi loggfører. / Det som går fortettet forbi. / Et senter for multidimensjonale verdener».
Et par eksempler fra logg 2. Dag 101: «Vi passerer romantiske byer der de ligger som meditasjoner for / øyet som erindringer eller drømmer som mikrobiologiske fantasier / med grønne områder for fugler og dyr.» Dag 110: «Stridsvogners beltesko over hvitmalte planker, / røde murstein, / rustne bærebjelker. / En arm ligger glemt ved et nedbrent souvenirutsalg. / Med store hjul uangripelig langsomt ruller barnevognen / mot de bratte trappene ned.»
Her ser vi også at kulturelle referanser blandes inn, en rullende barnevogn fra en Eisenstein-film om den russiske revolusjonen. Likeledes i dag 112: «Et skip av negler seiler inn i den ytterste hangaren.» Det er vel skipet Naglfar fra norrøn mytologi som legger til her, og minner oss på om en annen og større revolusjon: Ragnarok. Alt dette bygger opp under den spente atmosfæren om bord i romsonden. Har boka selv et politisk prosjekt? Det ligger i så fall i en innbitt motstand mot alle éndimensjonale og skjematiske virkelighetsbilder.
Bella Blu er et åpent verk som leseren kan gå inn og ut av. Noe dveler vi ved, noe går oss hus forbi. Det eneste begrensende er bokmediet. Med sine mange hint til film, lyd og sang, nærmest ber boka om å bli omskapt til en multimedial forestilling.