Karin og Hans er skilt for mange år siden. Hun er journalist i begynnelsen av 60-årene, han slagpasient på sykehjem. Sammen har de datteren Live som er gift med Afghanistan-veteranen Erik, han sterkt traumatisert etter bombeattentat. Live og Erik har datteren Kaja, i denne romanen bare en statist. Karin møter sin gamle elsker Gunnar, fotograf med verden som arbeidsplass. Gamle glør flammer opp. Hans strever med å komme overens med fysioterapeuten Terje på sykehjemmet og innser at han kanskje burde handlet annerledes den gang han kunne ha tatt Karin og Gunnar på fersken. Alt i alt er livene til disse menneskene en slags «rettferdig krig» — som tittelen på boka sier, med litt for opplagt referanse til Norges deltakelse i krigen i Afghanistan.
Vi følger disse menneskene gjennom fem dager i desember. Live skal på klassetur til Gøteborg, hun er altså lærer. Krigsskadde (både i sinn og skinn) Erik har ansvaret for Kaja alene. Han bruker dagene til å vandre på Oslo S – ganske formålsløst, og treffer selvsagt en mystisk kvinne. Live møter Karin til en kjapp lunsj før hun skal til Gøteborg, og vi får inngående kjennskap til det vanskelige forholdet mellom mor og datter. Erik må besøke svigerfar på sykehjemmet, og synes naturligvis det er bortimot uutholdelig. Karin må trå til når det røyner på som hardest for Erik, og her aner man kanskje en begynnelse til en konstruktiv utvikling i denne ellers så martrede familien.
Jeg strevde meg gjennom denne boka. Den er full av klisjeer. Ikke aner jeg hvor mange ganger personene «drar hånda gjennom håret». Heller ikke aner jeg hvor ofte «det bare ble sånn», eller «sånn er det bare», eller «det er sånn det er», eller «sånn ble det ikke». Men sånn er det altså. Halvparten av boka er tilbakeblikk på begivenheter langt før disse fem dagene, av varierende relevans for nåtiden. Og mest av alt er boka full av ufullstendige setninger, irriterende full av mangel på subjekter eller verbaler. Likeså er boka smekkfull av tankereferat, åpent og skjult – og til slutt lurer man på hvem det er som tenker. Litt for ofte er det nok forfatteren mer enn personen hun beskriver.