Med tvillinger som inngangsport til et studium av identitet
Vanja og Mona er eneggede tvillinger – like som to dråper vann, sies det, men Vanja føler mest at de er én dråpe. Dermed har man et spennende utgangspunkt for å undersøke «sliding doors»-effekt og identitet: Hvem er jeg – hvem kunne jeg vært?
Vi følger tvillingene gjennom tre livsstadier, fra øyeblikket der den beskyttende dråpen går i bakken og noe nytt og hardt starter – en identitetskamp – til den interessante forskyvningen og utglidningen av de dannede selvbildene.
Med et sikkert grep om språk og virkemidler skildres strukturene innad i en venninnegjeng, foreldres utenforskap i en søskenrelasjon, studietid, forelskelse, og en tilbakevendende følelse av at noe er i brytning ... Det er nært og gjenkjennelig. Jentenes interne humor er også godt formidlet, med latterkramper og det hele.
Bare mot slutten, som unge voksne, mister jeg litt føling med karakterene. Vanja spiller rollen som en slags seirende ignorant, og hun er ikke troverdig. Det er romanens ungdomsscener som står igjen hos meg, men til gjengjeld skinner det av dem.