4
Det fryktelige omslaget skremmer muligens bort en del, men kommer man seg først noen sider på vei, er det bare å lene seg tilbake og kose seg i selskapet til karakterene i ”Rosa elefanter”. Den besteselgende svenske, og etter hvert drevne, romanforfatteren Karin Brunk Holmqvist har funnet sin nisje i å skrive om, og for, folk på godt over 60. Ekteparet Selma og Artur bor for seg selv utpå landet i Skåne. Livet går langsomt, men står aldri stille; det fylles opp av de mange ørsmå fargetonene som gir dagene tilstrekkelig mye å bryne seg på. Vi kommer inn i et finurlig, stimulerende samspill mellom to som har levd sammen i alle år, og kjenner hverandre inn og ut. Dialogene er kvikke og morsomme, og egentlig aldri helt forutsigbare:
"Må jeg ha dress, da? Det blir vel bare kaffe."
"Klart må ha dress, Artur … og slips."Silma lette i klesskapet.
"Du har mest begravelsesslips […] Men dette da?"
Selma holdt frem et fargerikt slips med rosa elefanter på svart bunn. I tillegg var det noen grønne palmer ved siden av elefantene.
"Ja, det er fint, du.” Artur så lykkelig ut."
Den 70-år gamle kunstneren, Disa, som er flyttet inn i nabohuset, lager imidlertid kultursjokk og brudd på freden. Disa er en fri sjel, og hennes alternative flower-power livsinnstilling vekker til live tanker og ideer som har ligget latent hos Selma, men bortgjemt i samlivet med mannen. Artur på sin side roter seg bort i en mindre kriminalsak med de andre naboene, og leseren kan more seg med hvordan ting utspinner seg når de to ektefellene oppdager, og reagerer, på kjedereaksjonen av endringer hos den andre.
Det er faktisk ikke så dumt å lese om mennesker som har vært sammen siden ungdommen, og som gneldrer og maser på hverandre, irriterer seg og kjegler, men som likevel – og dette viser forfatteren nydelig implisitt gjennom små handlinger og samtaler – er bunnløst glad i hverandre. Med et glidende, skøyeraktig blikk løfter Holmqvist frem de små tingene man bruker energi på i en vanefylt hverdag, og lar dem glimte til. Varm ironi, uselvhøytidelighet og fin balanse mellom nærhet og avstand, gjør denne romanen til godt på vei underholdende lesning om eldre, helt vanlige menneskers liv.