Vi synes å være inne i en stim av dialektbasert lyrikk. De to siste årene har både Øyvind Rimbereid, Erlend Nødtvedt, Rebecca Kjelland og Aina Villanger brukt sine vest— og østnorske dialekter som språklig råstoff for poesi, og med stort hell. Nå kommer en sørlending på banen, Morten Langeland fra Kristiansand, bosatt i Oslo. I likhet med de tre sistnevnte tilhører han en ny generasjon lyrikere. De er lekne, ambisiøse, beleste – og har studert skrivekunst hos (blant annet) førstnevnte. Men Langeland er minimalisten blant dem. Knapp er stilen, med glidende vokaler og norrøne stavrim: «I nattgrønn dønning / fyk æ asted / so o æ va avgrensa / so o stimi va so æ // Æ bryt stimibånda / tar ei anna bane / Såra svir i vannet / vannet veier vannvitti».
Det er en makrell som fører ordet i boka , og her er den i ferd med å bryte ut av stimen. Eller «stimi» som Langeland konsekvent skriver. Det er ett av mange språklige avvikene i teksten. Noen ganger avvikes kristiansandsdialekten («se det sa mi»), noen ganger avvikes dialektene som sådan («også æ / æ resultat / a ei serie umuligheter»), og andre ganger skapes det helt nye uttrykk («æ vil ud a denne prefabgjerninga»). Slik skapes det stadige forskyvninger, brudd og uro i teksten. Typografisk er ordene plassert slik på boksiden at de minner om fiskestimer som virrer hit og dit. Innimellom skjuler det seg referanser til andre diktere og filosofer. Det er selvbevisst og finurlig gjort. Boka er et langdikt i fire deler , en poetisk æ-fortelling med allegoriske trekk. Vi befinner oss i verden som har sunket i havet, hvor menneskene er borte. I denne undersjøiske verdenen svømmer en makrell rundt og strever med sin identitet, sin tilhørighet og med ordene, som har sunket til bunns og ensretter stimens mentalitet. Det dreier seg med andre ord om individet, fellesskapet og språket. Et mytisk vesen ved navn «Uhuru» omtales også. Googler man navnet, finner man at det betyr «frihet» på swahili. Det er store tema på spill.
I tredje del bryter makrellen ut av stimen, bare for å oppdage at livet utenfor ikke er så stas likevel: «å ska æ me orda / kviti kviti orda? / Skape rød rød stillheit / Blå blå håvmod / Æ holde ikke ud / svart svart djup». I fjerde del kommer det til en gjenforening, men på nye premisser.Mens makrellen tidligere var en gjentakelse eller speiling av de andre, opplever den nå å være et bindeledd, «ei konjunksjon»: «Å æ går opp / i sammenheng».
Jeg leser dette som en kritikk mot overdreven individualisme og som et forsvar for et en viss type fellesskap, et bindeleddsfellesskap. Når jeg likevel ikke blir helt overbevist, er det fordi det blir nokså luftige påstander. Verken den gamle eller den nye fellesskapstanken blir testet ut i konkrete mellommenneskelige – eller skal vi si mellommakrellske – situasjoner. Handlingene får ikke konsekvenser. Derfor blir jeg mer fascinert enn grepet. Dette til tross, Langelands debut er solid.