Det er 1920, og Robert Grainier skal hjem til kona og hans lille datter etter å ha jobbet på jernbaneanlegg. Men det eneste han finner, er et utbrent område hvor en stor skogbrann har brent ned huset hans og hele området rundt. Og familien hans er savnet. I sorg bygger han en ny hytte på samme sted, og venter på at familien kanskje vil komme tilbake en dag. Denis Johnsons tekst er kappet til beinet. Hovedperson Robert Grainiers enkle liv brettes ut på knappe 107 sider, og her overlesses man ikke i detaljer og adjektiver, det er ingen følerier, og her må man tolke og tenke selv. Fra en setning til en annen kan det ha gått mange år. Da gjelder det å henge med. Setningene er fulle av dramatiske episoder, syner, enorme naturopplevelser og om å gi opp.
Robert Graniers blir født på 1880-tallet, og vi får følge ham til hans død i 1968. Livet hans snus opp ned når skogbrannen tar det viktigste i livet hans, kona og datteren. Han bor i skogen, langt unna alt som er moderne, som en slags siste skogmann i en amerikansk villmark. En slags hamsunsk Isak Sellanrå, som bygger hele livet opp fra ingenting, med å skaffe land, bygge skogshytte, stifte familie.
Johnson skriver vakkert om det skjøre livet. Om døden. Om mangel på mening. Og om hva som egentlig utgjør et helt menneskeliv, før det hele er over. Når hovedpersonen prøver å finne mening i livet etter at familien er borte, beskrives dette på en klok og rørende måte. Oversettelsen er god, men teksten skjemmes flere steder av unødvendige slurvete skrivefeil. Dette vil forlaget forhåpentligvis rette opp til neste utgave.