Mange av oss har meditert over temaet død i påsken, som del av den kristne påskefeiringen eller i lesningen av den merkelige sjangeren påskekrim. Derfor burde denne anmeldelsen kommet før, for i denne boken finnes interessant stoff fra begge områdene: Jarle Rasmussen tar for seg de to mest kjente henrettelsene og justismordene i historien: Historien om Sokrates i Athen og Jesus fra Nasaret i Jerusalem 400 år senere.Det er åpenbare likheter mellom de to historiene: Begge vandret rundt i bygatene og skaffet seg tilhengere og motstandere med sine provoserende spørsmål og kommentarer. Ingen av dem skrev noe selv, men tankene deres ble formidlet videre av andre, antagelig fargelagt og vektlagt av forfatterne. Det er først og fremst Platon som forteller om Sokrates; de fire evangelistene og andre forfattere i Det nye testamente om Jesus.
Rasmussen får fint fram at det er komplisert å finne svar på spørsmålene om hvem den virkelige historiske Sokrates eller Jesus var, men at vi likevel kan regne grunntrekkene i historiene som sannsynlige.
Her er mange likhetstrekk, blant annet den kompromissløsheten de begge legger for dagen når de forkynner at de må følge sin overbevisning og Guds vilje i stedet for andres eller sin egen. Men her er også forskjeller. Sokrates er munter, nesten lett og lekende i sine siste timer før han tømmer giftbegeret. Han lever ifølge Platon ut sin filosofiske ro i møte med døden, og tar den imot som en naturlig del av livet. Han skal videre. Han skal til Hades. Jesus, derimot, ber om at kalken skal tas fra ham. Han er fortvilet og roper ut sin gudsforlatthet. Han kjemper, før han endelig overgir sitt liv i Guds hender.
Begge ble dømt for blasfemi. Begge kunne nok ha unnsluppet dødsdommen om de hadde villet. Sokrates avviser å sette seg opp mot byens lover. Jesus henviser til en større, guddommelig nødvendighet. Noen flere direkte henvisninger til kilder, kunne gjort seg. Men Rasmussen har gjort et godt arbeid med å popularisere teologisk og filosofisk stoff.