I norsk litteratur fins det mange ensomme menn. Dette er enda en, og boka er den tristeste jeg noensinne har lest. Bortimot deprimerende.
Bjørn Arild Ersland fra Mandal er forfatter av barne— og ungdomsbøker med rundt 40 bøker på merittlista, og har tre ganger vært nominert til Brageprisen. Dette er hans første bok for voksne.Boka er på alle måter godt lagd, men den krever en velvillig innstiling å innta. Årsaken er at det dørgtriste innholdet smitter; det siver ut av boksidene, inn i leseren som en slags tåkemørk sorg.
Boka handler om en kar som blir dyttet ut av jobben som fylkesbibliotekar som 62-åring. Han har kone og en voksen datter som har flyttet hjemmefra.
Bit for bit får vi mosaikken av mannens liv fortalt i fortid i en lang referatstrøm der mannens refleksjoner og følelser kontrasterer konkrete hendelser. I økende grad avdekkes bildet av en mann som ikke tar inn over seg at han er overflødig både på jobb og privat, en mann som ikke evner å fange opp omverdenens signaler og som lever i sin egen forestilte boble.
Det er selve fortellerteknikken til Ersdal som gjør denne boka så sterk og sår. Forfatteren selv går aldri selv inn og forteller leseren hva hovedpersonen føler, tenker og syns, men lar det avdekkes gjennom hovedpersonens reaksjoner. Han blir på en måte sin egen bøddel, som her: Mannen drar på sin siste bibliotekturné med en ung, kvinnelig forfatter han aldri har hørt om, og etter praten på første delen av bilturen, konkluderer han slik: «Jeg kunne aldri sagt det høyt, men innerst inne må jeg innrømme at Line er min aller beste venn». Sånt er til å få vondt i hjertet av!
Og som leser innser vi at dette blir ikke bedre.
Kona holder seg ikke bare under sin egen dyne, men er i ferd med å kjøpe et krypinn nær datterens bosted. Leseren har for lengst skjønt, og ventet på, at mannen skal få slengt i trynet at han ikke får noen videre prosjekt for sin tidligere arbeidsgiver som pensjonist.
Tilbake står han med naturen. Sitter på en benk og lytter til kråkene skvaldre.