Det andre årsskriftet til Setesdal Sogelag er fascinerende lesning. Det er vanskelig å skrive historie så det fenger; det er så lett å fortape seg i årstall og oppramsinger og glemme de levende menneskene. Dette årsskiftet bringer oss tett på dem som sliter, sulter og jakter. Vi kjenner hvor tøft de hadde det og skjønner hvorfor hele 1.000 setesdøler forlot dalen til fordel for det forjettede land, Amerika, i løpet av ni år fra 1846-1855; i tillegg til alle som tok arbeid i skipsindustrien ved kysten.
De ni artiklene bør være interessant lesning for mange. Hvem vet for eksempel at det for 120 år siden var vanlig med cowboy-virksomhet i dalen? En av artiklene er dagboknotater fra en 19 år gammel driftekar fra Åmli som i 1900 drev 114 kviger og 700-800 småfe over heia fra Åraksbø til Åmli og derfra til slakt i Arendal. Vi får høre om Olav som ble drept på en fest av en stein mot hodet, og om en kar som får magesjau av å spise tre måneder gammel surmelk.
Uhyre spennende er det å lese hvordan salget av en million mål (!) av Setesdal vesthei til den rike oslomannen Thorvald Heiberg rundt 1909 hang sammen med den teknologiske utviklingen i jordbruket og mangel på arbeidskraft som følge av utvandringen. Dette tok blant annet liv av tradisjonen med aktivt støylsliv, som 14 år gamle Johans Frøysnes forteller så flott om. Men artikkelen om Vestheiene burde vært utstyrt med kart, slik at en fikk plassert fortellingen geografisk og kunne sett for seg omfanget.
At det har vært jernutvinning på Hovden, er godt kjent, men at det trolig ble utført ved hjelp av treller i en form for storindustri med overskuddskapital fra bønder i Valle, er nytt. Det er også omfanget av virksomheten. Hele 20 tonn jern årlig kan ha blitt smeltet ut av de vasstrukne myrene på heia, forteller lederen av Sogelaget, Bjarne Tveiten, som har gravd dette fram og satt stoffet sammen fra ulike kilder.
Mest inntrykk gjør likevel beretningen om Olav Ørnefjødd som i 1816 giftet seg med Gunvor, halvsøstera til mora si, og fikk 13 barn hvorav ni vokste opp. I den særdeles tøffe og snørike vinteren 1850 ble de fullstendig isolert og holdt på å sulte i hjel i den avsidesliggende Ljosådalen i Valle. Barna tok støkken og flyttet. Gamlemor Gunvor ble med dattera Gro på amerikabåten i 1871, men døde på reisen.