Da kirken møtte den seksuelle frigjøringen

omslag foss.jpg
foss portrett.jpg

Øyvind Foss skriver lunt og tidvis morsomt om fortidens kjønnskamp. Og sitt eget liv.

omslag foss.jpg

I dag er prevensjonsveiledning etablert i skolen, selvbestemt abort har eksistert i noen tiår og vi ser til Nord-Afrika og Midtøsten når vi skal peke på land hvor kvinner er undertrykt.

foss portrett.jpg

Kristiansanderen Øyvind Foss sin ferske bok minner oss om en nær fortid hvor ting var ganske annerledes her hjemme. Hvordan gikk det egentlig for seg, da kirken og bedehuskulturen møtte kvinnekampen og den seksuelle frigjøringen på 60-tallet? Formen Foss bruker er uvanlig. Han skriver om sitt eget liv. Men han skriver egentlig mest om andre rundt seg, om tiden han har opplevd. Foss ser fremover mer enn bakover, slik han ofte har gjort. Han henvender seg til nye generasjoner og oppmuntrer dem til å ha med litt av historien. Den uvanlige formen kalles en «fri essayistisk biografi». Boken har altså innslag av ekte selvbiografi, men er først og fremst et uforpliktende prosastykke i fri kunstnerisk form. Det er med andre ord en del diktning her.

Diktningen gjelder først og fremst et møte som er sentralt i boken. Foss konstruerer et møte som aldri fant sted på bedehuset i Kristiansand, og han bruker det fiktive møtet som ramme for å vise frem mange av de virkelige posisjonene i datidens debatt om seksualitet og kjønnskamp. Det blir en riktig festlig leseropplevelse, og utgjør den morsomme seksjonen i boken.

Men det er den ekte Øyvind Foss vi leser om, når han blir født. Det er han ekte fostermor vi blir kjent med, og andre viktige kvinner i hans liv, som den biologiske moren. Vi leser om psykiatrien på 30-tallet, om «falne kvinner» og hvordan samfunnet forholdt seg til dem. Her er boken mer alvorstung, men fortsatt lærerik.

Som tittelen antyder , er dette også en bok om utvikling av kirkelivet, spesielt kirkens syn på seksualitet. Vi blir kjent med Heinrich Bölls bruk av Salomos høysang i sin kritikk av kirken, og er innom «det politiske kirkemøtet» i Uppsala 1968, og «den erotiske kirkedagen» i Berlin 1977. I denne sammenhengen kommer Foss sine egne erfaringer som homofil prest i bakgrunnen.