Marit Reiersgård er ute med sin tredje roman, «Paradisbakken». Det er en morsom vri på detektivhistorien, men har noen mangler. Plottet er i utgangspunktet godt. I 1989 blir Camilla Carlsen funnet drept. Samtidig forsvinner Dennis Hegdal, som blir mistenkt for mordet. 25 år senere kommer saken opp igjen i forbindelse med at foreldelsesfristen nærmer seg. Så blir en kvinne i venninnegjengen til Camilla drept, og politiet begynner å nøste i de to mordene som har flere likhetstrekk.
Forfatteren har lykkes i å skape to artige, utypiske detektiver i Verner Jacobsen og Bitte Røed. Verner Jacobsen kan virke som en klassisk lurvete politimann, men han er følsom, leser dikt og strikker. Bitte Røed elsker søtsaker, snakker før hun tenker, men er i bunn og grunn et varmt og godt menneske. Dynamikken mellom disse to er også godt beskrevet. Det er forfriskende å se en forfatter som klarer å skape en ny vri på den klassiske detektiven.
Det er en gjennomgående ekkel stemning i boka, men det blir ikke for mørkt eller grotesk. Det er små pauser med morsomheter som gjør det hele leseverdig. Reiersgård klarer også å holde på spenningen, og hun legger stadig ut små snubletråder og hint som gjør at når du tror at du har forstått det hele, så har du ikke det likevel. Eller?
Snubletråder og hint kan være vel og bra, men det kan også gjøre noe med lesbarheten og flyten i teksten. Et annet problem som oppstår når plottet blir intrikat, er å klare å forklare alle de små finurlighetene. Som hvordan en 18 år gammel gutt kan ha penger til å forsvinne og skape et nytt liv.
«Paradisbakken» er ikke en bok man vil huske spesielt godt. Men det er absolutt en grei krim å ta med seg på påskefjellet når man er på utkikk etter lett underholdning.