Engelsk-pakistaneren Hanif Kureshi har både vunnet priser og fått laget filmer av sine verk, så jeg hadde betydelige forventninger til en god leseopplevelse. Derfor ble jeg så paff da boka var skrevet som en lang ukebladnovelle ispedd sporadiske filosofiske betraktninger. Under lesningen tok jeg meg i å fundere på hva det var som gjorde boka så lik kiosklitteratur, og fant ut at det var selve skrivemåten — kombinert med manglende dybde, poesi eller symbolkraft. Morsomt er det også at hovedpersonen Harry plutselig kalles Henry på side 145, kanskje er det oversetterens feil, men signalet er at «det er ikke så nøye», og det er det vitterlig heller ikke. Hovedpersonen skildres som en flat pappfigur med et livlig kjønnsorgan. Boka handler om en engelskmann som skal skrive biografien til en kjent indisk-engelsk forfatter, som flytter inn hos ham, og om alle viderverdighetene det fører med seg. Boka markedsføres med at det er de etiske dilemmaene skribenten havner i som er tema, men de oppleves ikke som særlig byrdefulle eller grundig nok behandlet. Det vet en journalist, som konfronteres med den slags problematikk nesten daglig.
Boka er skrevet med allvitende forteller, som er rimelig kjedelig. Vi fortelles for mye utvendig, og for lite overlates til leserens meddiktende evne. Her er en uendelighet av «så sa hun»-samtaler, og kronologien følges slavisk med ett unntak, når alt er over og vi skal fortelles hvordan det sidenhen gikk. Historien utvikler seg til en farse der seksualitet spiller en dominerende rolle, og personene framstilles flate og karikerte.
Boka kan egne seg som lett lektyre dersom en av ymse grunner er pjusk og må holde sengen, ettersom den er så motstandsløst lite krevende, men dersom en ønsker å bli beriket eller utfordret, bør en finne seg noe annet.