Amerikanske Ben Marcus fører deg inn i et intenst ubehag. Du slipper ikke unna.Det er brutt ut en pest på jorda. Det er barn som er smittebærere og voksne som blir syke. Og ikke nok med det, det er bare jøder som er bærere.
Når tenåringsdatteren i trass spyr ut sine forbannelser over foreldrene, stivner tunga, halsen trekker seg sammen og ansiktet blir mindre. Språket er blitt giftig. Mennesker brukes i vitenskapens tjeneste, til egen overlevelse.
Når Flammealfabetets hovedkarakter og jeg-person Sam til slutt likevel finner en vei ut, er det ikke lys i enden av tunnelen han rømmer gjennom, bare et enda dypere mørke.
Marcus lykkes i å bevise språkets makt og synliggjøre betydningen av dets fravær. Hans eget språk er usentimentalt og industrielt, romanens form litt udefinert. Det er scenen han setter som er interessant. Og han gjør det med lukter og stofflighet, ja, med en sanselighet som er så sterk at den nærmest står ut av sidene. Det er ikke behagelig. Og når du tror det ikke kan bli mer ubehagelig, skrur forfatteren skruen til enda et hakk. Det blir likevel aldri sånn at vi forstår ondskapen, kanskje fordi Marcus’ karakterer blir mer sjablonger enn hele mennesker. Det er ikke ulogisk, for i en ekstrem situasjon er det slett ikke utenkelig at man reduseres. Men man griper seg i å lengte etter en underliggende følelse av frykt, tap eller sorg. I stedet blir man — gjennom Sam - en kjølig observator av egen forråtnelse, umenneskeliggjøring og fremmedgjorthet. For Sam slipper ikke unna gjennom offer eller frelse. Han slipper unna ved å transformere seg selv, ved selv å gjøre onde handlinger.
Parallellen til nazistenes utrenskning og eksperimenter er åpenbar. Men det er mer her. For når selve språket, selve kommunikasjonen - mellom voksne og barn - er det som gjør menneskene syke, når samfunnet til slutt blir taust, er det ikke lenger noe samfunn.
Som idé er denne boka råsterk. Som leseropplevelse krevende.