En av de viktigste kvinnene i Norge i etterkrigstiden.
«Jeg blåser i om jeg blir kalt et gammelt spøkelse; jeg frykter virkelig for et tilbakeslag. Og den dagen det smeller, så kommer kanskje homobevegelsen til å stå og sminke seg for å gå på fest og ikke skjønne hva som skjer», sier Kim Friele i denne boka. Den er ført i pennen av Ola Henmo og har fått tittelen Kampene, et portrett av Kim Friele. Det er et flott og sterkt portrett som tegnes. Alle vet i dag hvem Kim Friele er. Hun er dama som forandret Norge. Rett skal være rett, hun gjorde det ikke alene. Og hun var kanskje ikke den aller første som begynte på prosessen. Men hun var den som mer enn noen andre så problemene, tok tak i dem og røsket opp i dem med dette vidunderlige utgangspunktet: Sånn kan vi ikke ha det.
Å kjenne hennes historie er å kjenne homobevegelsens historie i Norge, dens kamp og seire, og ferden frem mot dagens frie samfunn. Som vi altså ikke må slå oss til ro med. Kampen er ikke vunnet en gang for alle. Den må stadig vinnes på nytt og på nytt.
Kampene gir leseren et mangesidig bilde av Kim Friele. Den forteller om bakgrunn, morsomme episoder og triste episoder, bakvaskelse og protester, seire og nederlag. Og den forteller gripende om alderdommens strev og møye.
Enhver homse og lesbe i Norge bør lese denne boka. En samlet legestand og psykologstand likeså, alle lærere og mennesker som i det hele tatt kaller seg humanister bør skaffe seg den. For ikke å snakke om prestene. Den forteller et stykke norgeshistorie som ikke er unikt, for kampene har foregått også i andre land med andre bannerførere. Men i Norge er det Kim Friele som har båret fanen.
Hun fremfører noe så i våre dager uvanlig som en sterk moralsk appell: «Jeg syns det er leit når livets alvor og krav og ansvar forsvinner i skrittet. Dette har sikkert noe med kjønns— og generasjonsforskjeller å gjøre, jeg har tro på å hente appetitten ute og spise hjemme, for jeg tar ting høytidelig, men det er jo ikke mange homser eller lesber som i 38 år har levd sammen med den de er glad i».