Pave Frans lever opp til slagordet «Teologisk konservativ, politisk radikal».
Pave Frans lever i høy grad opp til dette slagordet i boken som nå utgis samtidig i 82 land, en samtalebok som er blitt til under møter med den kjente, italienske journalisten Andrea Tornielli. Det er en av de frommeste bøkene jeg har lest på lang tid, en sammenhengende andakt som kunne vært fremført i alle kirker uansett konfesjon. Men samtidig er det en radikal tekst med sterke appeller til innsats for natur, miljø og mennesker i nød.
Bokens tema er barmhjertighet, og året vi er inne i, har pave Frans kalt barmhjertighetens år. Hør bare hvor kroppslig og konkret han tenker seg barmhjertighetens gjerninger: «Å gi mat til de sultne: å gi drikke til dem som tørster; å gi klær til dem som er nakne; å gi husly til de husløse; å se til de syke: å besøke dem som er i fengsel; å begrave de døde.»
Fengslene nevnes ofte i boken. Frans har stor omsorg for innsatte og deres familier. Han identifiserer seg med fangene. «Det kunne vært meg», sier han. Han fremstår som den ikke-dømmende. Også i forhold til homofile.
Men det mest betagende ved denne boken, er hvordan hans enkle Kristus-forkynnelse munner ut i utfordringer til nestekjærlig praksis. De som måtte tro at lutheranere har monopol på læren om frelse ved nåde alene, bør lese denne boken og se hvor sentral tanken om Guds nåde er for Frans. Han viser på forbilledlig vis hvordan tro og moralsk praksis kan kombineres slik at Guds barmhjertighet mot oss munner ut i barmhjertige gjerninger mot andre. Boken er ingen litterær perle. Den er enkel i uttrykket på alle måter, helt uten forfengelighet. Men det kler Tiggermunken Frans å få et enkelt litterært uttrykk. Vi har en statsråd som har kalt norske biskoper sosialister på grunn av deres etiske engasjement. Jeg lurer på hva hun kaller Frans?