Den endeløse sommeren er et øyeblikksbilde, et snapshot, et lysende minne, slik det kan framstå for oss mange år etter at vi levde i det. Vi er på danske Fyn , på en herregård, den hvite gården, et gedigent landsted, kjøpt av fortellingens stefar, den gangen han hadde penger mellom hendene, men ikke evnet til å forvalte dem. Gården forfaller, de som bor der, har knapt råd til klær, og, verre, nesten heller ikke til mat. Likevel er det her de møtes, en liten håndfull menneskeskjebner. Den hvite gården blir scene for utenomjordisk kjærlighet og lammende frykt, for pubertetens famling, for oppbrudd og savn.
Madame Nielsen , som før utga bøker (blant annet) under navnet Claus Beck-Nielsen, er musiker, dramatiker, performancekunstner og provokatør. Denne lille boken er langt unna det provoserende, den heller nesten mer mot det musikalske. Språket har en egen rytme, det er mytisk, melodisk, drømmeaktig, med gjentakelser og lange, lange, flytende — til dels utflytende - setninger, nesten uten avsnitt. Det er fortellingens form som betar.
Romanen har et stort persongalleri, få av dem har navn, det er den unge gutten, som kanskje er ei jente, men ikke vet det - den vakre unge gutten med de fine trekkene, de store øynene og den store angsten, for krigen og sykdommene, for kroppen, kjønnet og døden. Og så er det den aristokratiske moren, den sjalu stefaren, den runde, bløte og litt late kjæresten, to portugisiske backpakkere og noen til. De navnløse karakterene flyter litt i hverandre, slik også teksten gjør. Vi får følelsen av at alt er i oppløsning, mulighetene er uendelige, men alt står også på spill.
På den ene siden er det et vakkert landskap Nielsen tegner opp, men det ligger også noe knugende over det, som om høsten allerede ligger der, latent, i den lysende sommeren. Kanskje fordi tilbakeblikket er sett gjennom en gammel kvinnes øyne, og den gamle kvinnen kan legge årene som er gått, til tolkningen. På den måten fanger forfatteren også aldringens melankoli, og øyeblikket gis både en utstrekning og en ende.