Henning Mankell fikk en alvorlig kreftdiagnose for et par år siden. Det fører naturligvis til at man vil oppsummere livet, og videreføre litt visdom til neste generasjon. Forfatteren døde 5. oktober 2015.Henning Mankell valgte å gi ut det han kaller en tankebok «om et menneske og hele menneskehetens livsvilkår». Det resulterte i en bok på 348 sider og 67 kapitler der Mankell forteller om kreften, filosoferer over livet, deler små anekdoter, samt en rekke små historiske beretninger.
Leseropplevelsen kan på sitt beste beskrives som variabel. Det er spennende å lese om Mankells liv, og han har en god beskrivelse av møtet med en potensielt dødelig sykdom. Han sammenligner det med sin barndomsfrykt for kvikksand: «Da jeg fikk vite at jeg hadde kreft, kom redselen tilbake på nytt. Den slo til med full kraft, kan jeg tenke nå i ettertid. Den følelsen jeg ble rammet av, var nettopp skrekken for kvikksanden. Jeg stritter imot å bli trukket ned og slukt av den».
Likevel blir helheten i boka for sprikende. Mankell gaper over for mye, han vil si for mye. Det er alt fra historien om de første hulemenneskene, til hva som skjer med atomavfall langt inn i fjellet om 100.000 år. Det er fortellinger fra tiden som teatersjef i Afrika. Det er tanker om likestilling og tanker om krig og fred.
Henning Mankell lykkes med å få leseren til å stoppe og tenke, men det hele går så fort at man likevel ikke får fullt ut reflektert over det man leser, for i neste setning har han snakket seg bort i et helt annet tema.
Og kanskje det er det som skjer når du er alvorlig syk. Tankene flyter av sted som en lang strøm, og på veien flyter man innom omtrent alle sanseinntrykk du har fått i livet. Det er kanskje god terapi å skrive ned disse tankene, men noen videre god leseropplevelse blir det ikke.
Det blir rett og slett for mange temaer og fortellinger til at det er mulig å finne en rød tråd i det hele.