Dette er en fullblods fotobok som lar oss få et innblikk i et liv som er fullt av spørsmål og gåter.
I en fotobok er virkemiddelet først og fremst bildet, man leser på en annen måte enn en tekst. Det er mer som å bevege seg i et område enn å kjøre langs en vei.
Elin Høyland er fra Mandal. I hennes nye fotobok: ”Brother I Sister” skjer det ikke mye, men det er mange detaljer som gir mening og peker bakover, mot en annen tid. Høylands fotografier er sakte og dvelende, bildene uten titler eller billedtekster. Det er et par korte tekster, en av Høyland, som forteller kort om personene og en litt lenger av forfatteren Gaute Heivoll, som godt kan leses som en novelle. Det passer fint inn i bokens struktur. Boken forteller om stedet hvor to søsken, begge ugifte og barnløse, bor frem til søsteren på -70 tallet bestemmer seg for å bygge et hus et steinkast unna. Boka viser broren, søsteren er død, men fortsatt til stede som minne i huset hun bygget seg. Historien fortelles ikke detaljert, men ved assosiasjoner og sammenstillinger av bilder. Den er delt i to, første del fra mannens hjem, andre del fra søsterens uforandrede hus.
Dette er en krevende sjanger med mange dyktige utøvere, og Høyland lykkes med å la bildene dra historien, selv om de er nesten helt uten bevegelse eller aktivitet. Det lages ikke mat eller kaffe, det er som om den gamle mannen er på besøk i et museum mer enn er i et hjem. Jeg savner likevel bilder som i større grad forteller hva som fortsatt utgjør livet hans. I stedet er det en del av interiørbildene som gjentar seg selv, og som kunne vært strammere redigert.
Boken og fotografiene er teknisk perfekte og forteller en historie full av vemod og tap, som vi selv må sy sammen til en helhet. Dette er altså en fullblods fotobok som lar oss få et innblikk i et liv som er fullt av spørsmål og gåter, uten at det på noe tidspunkt oppleves som invaderende. Et godt eksempel på hvorfor fotoboken har en så trofast tilhengerskare.