Mange har nok kjent en uro på om den forrige eieren har beholdt en nøkkel når de har kjøpt ny bolig. Tenk om han skulle finne på å låse seg inn i sitt gamle hjem? Det er omtrent det som skjer i thrilleren Det falne landet . Den forrige eieren har imidlertid ikke egen husnøkkel, men lever i en bunkers under huset, med inngang til huset gjennom spiskammerset i kjelleren. Møbler flyttes om natten, krenkelser males på veggene og varmvannet brukes opp. Bare den lille sønnen i familen har skjønt sammenhengen, men ingen tror på ham, kaller ham løgner og pålegger ham å ta psykofarmaka mot vrangforestillinger.
Det verste her er nok ikke mannen i kjelleren, men at faren til den lille gutten slutter å elske ham og legger ham for hat. Etter hvert frykter han faren like mye som mannen i kjelleren.
Amerikanske anmeldere oppfatter romanen som en skildring av en tragisk, feilslått amerikansk drøm — og hvor galt det kan gå med menn i kjølvannet av den. Som norsk, leser jeg boka som en spennende eventyrfortelling langt fra både norsk og amerikansk virkelighet. Her er omfattende overvåking av både hjem og skoler i en grad som ikke skjer i virkeligheten, heller ikke i USA.
Menn som bor i bunkers under jorden og er skrudd i hodet vet vi dessverre fins, også i Europa, og at de er troende til å gjøre mye ugang mot andre mennesker. Men fedre som legger sine barn for hat, er det heldigvis langt mellom. Forfatteren Patrick Flanery er professor i skrivekunst i England, har vunnet pris for sin første bok, og skriver malende og medrivende. Men det blir rett og slett for mye av det gode. Det som i starten oppleves som berikende og interessant, tar etter hvert fokus bort fra historien slik at lufta går litt ut av ballongen. Vi blir utålmodige etter å komme videre i historien når forfatteren suller seg inn i lange, indre monologer. Da blir det fristende å hoppe over noen avsnitt hist og her for å se hvordan det går videre, og det var vel neppe intensjonen med alle ordene på de drøyt 400 sidene.