«Roses are shining in Picardy» sang Mario Lanza og Frank Sinatra i den populære slageren fra 1916. Hundre år etter kommer boka «Farvel til Eddy Bellegueule». I den fins ingen roser, selv om altså handlingen er lagt til Picardie, området nord for Paris. Boka har vært en sensasjon i Frankrike. Den er under oversettelse til mer enn 20 språk, og kom på norsk i vår. Boka har form av selvbiografi, og i diskusjonen som har fulgt utgivelsen har vært reist tvil om historien den forteller er ekte. Den er nemlig forferdelig brutal, og det dannede publikum i Frankrike har hatt vanskeligheter med å tro at et så utarmet miljø fremdeles fins. Eddy Bellegueule er født i 1992 i en landsby med 500 mennesker i et industriområde. Hans familie hører til den laveste arbeiderklasse, foreldrene blir uføre etter hvert og havner «på sosialen». Eddy er fra tidligste barndom annerledes, både oppfattes han slik av sine nærmeste, og han opplever det selv. Han har høy og skingrende stemme, han har feminine fakter, og han blir offer for grusom mobbing gjennom hele skolegangen.
Det miljøet han skildrer er nesten ikke til å tro. Rasisme og ulike fordommer blomstrer mer enn rosene, folk bor i rønner, det lukter kattepiss og i noen hjem trør man rundt i hundelort. De arbeidsløse oppfattes som snyltere. Machokulturen gir seg de mest bisarre utslag, som når Eddys mor skal uttrykke at hun nok kan være sterk: Jeg har da baller jeg også, sier hun. Fyll, røyk, drugs, rå sex og en vanvittig homofobi preger både ungdoms— og det voksne miljøet.
I dette skal Eddy Bellegueule finne sin vei inn i det voksne livet. Hans vei blir en lidelseshistorie. Og denne brettes stillferdig ut i meget god oversettelse. Samtidig er forfatteren analytisk, skriver klokt om klassesamfunnet og de mekanismene som skaper den elendigheten han beskriver. Før han gir ut boka skifter han navn til Edouard Louis. Han er ferdig med Eddy Bellegueule. Han er blitt 23 år, suksessrik forfatter, anerkjent i akademia - og strever i følge intervjuer fremdeles med sin oppvekst.