De fleste vil ha opplevd ubehag ved å få folk for tett innpå seg. Hovedpersonene i denne boka har det sånn hele tiden.Det er spennende å lese bøker fra andre kulturkretser enn vår egen, spesielt når tenkningen er så ulik vår. Tema i litteraturen til kinesisk-amerikanske Yiyun Li er menneskelig ensomhet. Om det handlet hennes forrige bok, og i denne «tar hun det helt ut».
Det som særpreger denne romanen er ikke først og fremst handlingen, som i og for seg er sær og interessant nok, men de betraktningene som pakkes inn i og mellom de ulike scenene. Ofte må en gå tilbake og sjekke: hva var det egentlig som sto på disse linjene med tettpakket refleksjon om eksistensielle ting? Som denne: «Å lage sine egne klær var, mer enn en nødvendighet, en mulighet til å ta avstand fra en verden de ikke kom overens med...».
Boka er et studium i strategier mennesker bruker for å holde verden på avstand, for å slippe å menge seg, slippe å bli venner, slippe å bli involvert verken med ektefeller eller andre som forsøker å trenge seg på. En av hovedpersonene har «et knippe svar på rede hånd, av typen som hindrer videre utspørring,» og hun hadde lært å «distansere seg fra slike trivialiteter som før hadde fått henne til å le og gråte.«
Så har denne boken også en handling, som på et vis spiller en birolle for det å skildre hvordan mennesker gjemmer seg for hverandre. Den skildrer kinesisk trangboddhet, pliktfølelse, reaksjon mot kulturrevolusjonen og forelskelse med tilhørende sjalusi. Tidvist blir det klaustrofobisk.
Og vi vestlige som har hørt og lest om autisme og dens mildere variant asberger, kjenner igjen trekkene hos en av hovedpersonene. Autistiske trekk paret med påtrengende medmennesker kan skape store spenninger. I denne boka fører de til et dramatisk giftmord med sakte død over 21 år.
Til slutt er boka likevel et mysterium, for hva vil egentlig forfatteren formidle med all denne verdensflukten? Jeg er i villrede, men fjetret. For jeg fant ikke rommet som var større enn ensomheten.