Fredens brus når oss fra bildene den 8. mai 1945, men fredsdagen var sammensatt. Der mange kunne bryte ut en grenseløs jubel, var den for andre dagen de hadde gruet seg til. Det kom melding om et kjært familiemedlem som var borte for alltid. Andre fikk føle selvjustisen til seierherrene. Egil Ulateigs hensikt med boken om fredsdagen har ikke vært å gi en fullstendig skildring av eller oversikt over alt som skjedde denne minneverdige dagen, det ville uansett vært et umulig prosjekt, men å gi noen glimt av skjebner slik de ble styrt av begivenhetenes gang.
Han trekker frem omkring tretti personer og deres fredsdag. Her er selvsagt de som jublet uhemmet, men også de som fortvilte — og mange var i en tilstand midt imellom. Slik møter vi NS-barnet som ble jaget inn fra feiringen i gaten, tyskerne og de norske angiverne som forsøkte å stikke seg vekk, den tyske og norske riksledelsen, der flere fant en pistol eller satte seg på en kruttønne for å unngå oppgjøret som måtte komme.
Her er NRK-reporterne som ikke fikk sende ett minutt på fredsdagen fordi tyskerne på Marienlyst fastholdt at fredsslutningen trådte i kraft ved midnatt til 9. mai. Men NRK-folkene trengte seg inn i bygget og fikk sikret seg utstyr til å rapportere fra en hovedstad i kaos og fredsrus. Disse opptakene har vi på netthinnen og i ørene etter utallige repriser. Noen personer er med i flere av Ulateigs fortellinger, som den merkverdige og handlekraftige svenske politimannen Harry Söderman, som åpnet Grini og Møllergata 19. Hvor var Hjemmefronten? Og vi møter en sint kong Haakon og en kronprins Olav som viste seg som en dyktig forsvarssjef da det gjaldt.
Mye av stoffet er kjent, men her er også mye nytt om den viktigste dagen i vår nyere historie. Ulateig har skrevet mange bøker om krigen. Han kjenner dette stoffet, og han behandler det med den gode journalistens lette penn uten at det går på bekostning av troverdighet og dyp innsikt. Han lykkes godt med sitt prosjekt, å vise at freden fikk så mange ansikter.
Fredens brus når oss fra bildene den 8. mai 1945, men fredsdagen var sammensatt. Der mange kunne bryte ut en grenseløs jubel, var den for andre dagen de hadde gruet seg til. Det kom melding om et kjært familiemedlem som var borte for alltid. Andre fikk føle selvjustisen til seierherrene. Egil Ulateigs hensikt med boken om fredsdagen har ikke vært å gi en fullstendig skildring av eller oversikt over alt som skjedde denne minneverdige dagen, det ville uansett vært et umulig prosjekt, men å gi noen glimt av skjebner slik de ble styrt av begivenhetenes gang.
Han trekker frem omkring tretti personer og deres fredsdag. Her er selvsagt de som jublet uhemmet, men også de som fortvilte — og mange var i en tilstand midt imellom. Slik møter vi NS-barnet som ble jaget inn fra feiringen i gaten, tyskerne og de norske angiverne som forsøkte å stikke seg vekk, den tyske og norske riksledelsen, der flere fant en pistol eller satte seg på en kruttønne for å unngå oppgjøret som måtte komme.
Her er NRK-reporterne som ikke fikk sende ett minutt på fredsdagen fordi tyskerne på Marienlyst fastholdt at fredsslutningen trådte i kraft ved midnatt til 9. mai. Men NRK-folkene trengte seg inn i bygget og fikk sikret seg utstyr til å rapportere fra en hovedstad i kaos og fredsrus. Disse opptakene har vi på netthinnen og i ørene etter utallige repriser. Noen personer er med i flere av Ulateigs fortellinger, som den merkverdige og handlekraftige svenske politimannen Harry Söderman, som åpnet Grini og Møllergata 19. Hvor var Hjemmefronten? Og vi møter en sint kong Haakon og en kronprins Olav som viste seg som en dyktig forsvarssjef da det gjaldt.
Mye av stoffet er kjent, men her er også mye nytt om den viktigste dagen i vår nyere historie. Ulateig har skrevet mange bøker om krigen. Han kjenner dette stoffet, og han behandler det med den gode journalistens lette penn uten at det går på bekostning av troverdighet og dyp innsikt. Han lykkes godt med sitt prosjekt, å vise at freden fikk så mange ansikter.