Å lese noe ut av et kunstverk — og å legge noe inn i det - begge deler er viktige for å oppleve kunst. Stein Inge Spurkland er advokat, mer enn vanlig kunstinteressert, og har to romanutgivelser bak seg. Denne boka presenterer 40 kjente malerier av store kunstnere. Til hvert bilde har Spurkland skrevet en tekst, noen ganger som små noveller, andre ganger en samtale mellom personer på bildet, noen ganger er det kunstneren som taler, andre ganger en betrakter. Utgangspunktene er altså svært forskjellige, men likevel er det hele tiden forfatterens egne refleksjoner rundt bildet som utgjør kjernen.
Boka gir leseren del i forfatter Spurklands subjektive opplevelse av bildet.
Han er en velorientert betrakter. Wikipedia er hans viktigste kilde. Som leser opplever jeg noen tekster som er gode, som har litterære kvaliteter og som hjelper meg å oppleve et bilde. Andre ganger møter jeg tekster som støter an mot min egen oppfatning av et bilde. Av og til syns jeg en tekst er direkte platt.
Noen ganger dukker det opp glimt av humor, andre ganger irriteres jeg over at forfatteren legger for mye av sitt eget inn i et bilde, og dermed skygger for det som kan trekkes ut av det. Når han ser bøndene i «En bondebegravelse» som sinte, vel - så ser han det, men jeg ser bare sorg. Når han lar Kittelsens «Trollet som grunner på hvor gammelt det er» snakke om klassereise, miljø og økologi, og til sist lar det innrømme at trollene faktisk bøyer seg mot Mekka, så blir det bare komisk.
Å legge ut Kittelsens «Soria Moria slott» fra 1899 nærmest som et innlegg i debatten om utsendelsen av norskfødte asylbarn, er jo fikst, men litt fjernt. Teksten til Harriet Backers «Blått interiør» er bortimot intetsigende.
Når det er sagt, så oppstår det i høy grad en dialog mellom forfatteren og leseren. Her vil være svært mange meninger om de gjengitte bilder, og det vil naturligvis være like mange meninger om tekstene. Mange vil ha glede ved å møte Spurklands tekster.