En mann reiser seg fra kjøkkenbordet og sier til sin kone at han skal dra for å finne deres sønn. Sønnen er død. Sønnen er Falt ut av tiden. Og tiden fortsetter, men likevel står den stille, klaustrofobisk og kvelende, for de etterlatte. Mens mannen går, oppfylt og nedtært og drevet av sorg, møter han andre mennesker som også svever i 'den tomme fullheten', ikke-stedet, ikke-tiden. En flerstemt krokering av sorgens spektre hviskes og ropes utover sidene, mens minnene ( — og kan man lære å skille minnene fra smerten, slik at man igjen våger å huske, klarer å puste?) river i dem som går og går på søken etternoe annet, et videre, et‘der’. Mannen sier: «Kanskje ved en siste grense som vår visdom aldri når, kan jeg bøye med ned og legge fra meg den tunge børen.»
Israelske Grossmanns tekst, i nydelig oversettelse og omslag, legger seg bortenfor tid og genre med en blanding av folkeeventyrisk Dickens-stemning, kvikke sketsjinnslag og sildrende poetiske linjer til å klistre på veggen eller gi i presang. Fortettet av lysende tegninger trenger den dypere og lenger inn i sorgrommets sluk enn jeg trodde var mulig i skrift; helt inntil grensen, helt opptil muren. Og der gir den oss lindring.