Grå midtlivskrise, svart humor

Middelaldrende, homofil, hiv-positiv og eks-narkoman: John Grant har solid bakgrunn for å skrive sanger om eget liv. Den Island-bosatte amerikaneren er dessuten i besittelse av en usedvanlig flott barytonstemme — han kunne sikkert ha gjort det stort som smørsanger hvis han bare ville - og en misunnelsesverdig evne til å sette ord på tingene. Grants forrige album, «Pale Green Ghosts», var da også et av 2013s aller beste. På «Grey Tickles, Black Pressure» - tittelen er visstnok en blanding av et islandsk uttrykk for «middelaldrende» og et tyrkisk for «mareritt» - tar John Grant singer-songwriter-narsissismen til selvironiske ytterligheter. Om verdens problemer skulle komme til å overskygge hans egne, vel, så blir han snurt. «Global warming is ruining my fair complexion,» som han synger her et sted.

Grants stemme kommer best til sin rett i tradisjonelle, melodiøse sanger som tittelkuttet, «Down Here» og «No More Tangles». De harde elektrofunk-låtene hans - «Snug Slacks», «You & Him» og «Voodoo Doll», for eksempel - er langt fra like behagelige å lytte til. Men, for all del, kjærlighetssanger som er så bitre at de trekker inn Hitler og Pol Pot, er nok heller ikke ment å være koselige.