Estragon og Rosmarin besøkte restauranten for første gang, men hadde lokalene til Heat, som huset stedet for inntil ett år siden, relativt friskt i minne. Interiøret er en del forandret, fargene på veggene holdes i oransje og rødlige toner, og bilder og musikk er inspirert av sørstatene i USA. Fra høyttalerne ble de møtt av Tom Waits’ hese stemme, og det inspirerte til røff mat og øl i glassene.
En i overkant avslappet servitør (og deleier) tok i mot anmelderne og var aldri mer enn passe interessert i å yte service, men gjorde sakene greit og ryddig.
– Rart at folk med eierinteresse ikke er enda mer på hugget , filosoferte Rosmarin mens hun bladde seg gjennom en fyldig meny. Mat inspirert av det kreolske og cajunske kjøkkenet dominerer, og felles er sterke crossover-smaker. Forenklet kan man si at den kreolske maten har sitt utspring fra de store slaveplantasjene, mens cajun-maten stammer fra det fordrevne canadiske “småkårsfolket” som befolket New Orleans-området.
Til forrett bestilte de gumbo-suppe, en sterk suppe med skalldyr og kylling og Tiny Étouffé, det siste en cajunrett med skalldyr og ris i en tykk, krydret saus. Hovedrettene ble jambalaya, en avart av Spanias paella, hvor safranen er byttet ut til fordel for andre sterke krydderier, mens Rosmarin ville prøve en Mississippi Steak, mørbradbiff, tilberedt på sørstatsvis.
– Mye smak , mente Estragon da han slurpet i seg gumbo med kyllingbiter, krydderpølse og det som skulle være skalldyr. Kraften var potent, kyllingen og pølsa velsmakende, men rekene og den lille krepsehalen var mer som viskelær å betrakte.– Man kan argumentere så mye man vil med prisnivå, men det virker mot sin hensikt å bruke reker i lake. Rosmarin som også fikk smake, fylte ut:
— Når de i tillegg varmebehandles på denne måten, blir det helt umulig . Det samme gjaldt for hennes étouffé, som utover lakeproblematikken hadde et bredt spekter av sterke, gode smaker, og i bunnen lå det ris som en god og fyldig grunnmur i suppeskålen.
De to skålet i Wit fra Nøgne Ø, et lyst øl som klarte å holde tritt med krydderet. Maten så langt var ingen skuffelse selv om det var saldert på råvarene. Servitøren var rutinemessig innom bordet med jevne mellomrom, men var aldri med på å løfte opplevelsen. Smilet satt langt inne, og de spørsmålene rundt maten han ikke kunne svare på, ble aldri forestilt kjøkkenet for et mulig svar.
Hovedrettene var store og pent anrettet. Jambalayaen hadde mange av de samme råvarene som gumboen og fremsto mer som en gryterett enn en paella. Igjen kom skalldyravdelingen til kort selv om en grillet scampi på toppen var sprø og god på smak. Grønnsakene, blant annet aspargesbønner, manglet litt friskhet, men kyllingen og de chorizo-aktige pølsebitene var med å gi retten mangfold. Risen var myk og hadde absorbert mange av de ulike smakene.
– Dette er kraftig kost, men slett ikke galt, altså . Estragon langet nedpå, men porsjonen var likevel i meste laget, selv for en sulten anmelder.
– Mississippi-steaken er også gjort på en kreativ måte , mente Rosmarin som koste seg meg en grillet mørbrad. Den var tranchert i tynne skiver, dandert på en seng av grov rotmos, servert med en mørk og sterk soppbasert sjysaus. Biffen var mør, hadde tydelig grillsmak og var passelig krydret, men store ovnsbakte poteter var en smule overdimensjonerte selv i en slik rustikk setting.
– Jeg synes de har valgt en veldig søt potettype, jeg ville nok ikke hatt det som førstevalg , forklarte Rosmarin som likevel fortærte det meste på tallerkenen og smattet fornøyd i kjent stil. Joda, det er mye bra på matfronten på restaurant Mississippi, og man kan gjerne si det først som sist, det er billig å spise på dette stedet. Prisene er under gjennomsnittet, både på mat og drikke, Lenge etter at feriepengene tikket inn på konto, er det mange som setter denne parameteren høyt.
Dessertene på Mississippi står i iskremens tegn.
– Det er is i alle dessertrettene , kunne servitøren opplyse om. Iskrem er godt, men igjen sviktes det på det hjemmelagde. Det er ikke så stas å gå ut og spise når hele eller deler av desserten er kjøpt inn som frysevare. Dette til tross, Rosmarin bestilte en Dixie Fruits, krydderpære med sukkerlakemarinert ananas, og Estragon prøvde seg på Louisiana Pudding, som på norsk ville blitt kalt brødpudding. Begge med innslag av Hennig Olsen-is. Rosmarins krydderpære var nydelig kokt, men manglet litt på kryddervalgene; det smakte litt lite, bare søtt og godt. Brødpuddingen var også bortimot perfekt i konsistensen, men led litt under samme skjebne som krydderpæren. Som avslutning på et måltid med mange sterke smaker, kunne kjøkkenet med fordel spisset dessertene – i dette tilfellet med for eksempel kanel eller anis. Lønnesirup og en marinert epleskive sammen med brødpuddingen var godt valg, og alt i alt var det et bra koldtkjøkken denne kvelden. Regningen på under 800 kroner var gledelige nyheter, og Tom Waits var tilbake over høyttalerne da de forlot lokalet. “ I wish I was in New Orleans ”.