Rosmarin og Estragon har besøkt de fleste av de såkalte sjønære restaurantene i Kristiansand, og Hartmanns Brygge sorterer også under spisesteder med nær tilknytning til Kvadraturens strandlinje. Menyene har flere fellestrekk. Kremet fiskesuppe går igjen.
– Jeg savner at flere virkelig prøver å skille seg ut og tilbyr noe ut over det vanlige , mente Estragon. Hartmanns Brygge er likevel annerledes på interiørfronten. Der naboene dyrker det maritime, er Hartmanns brygge mer hjemmekoselig og nøytral i sin innredning.
– Det er litt som å være på en fin hytte, sa Rosmarin, som hadde sine interiørbriller langt framme på nesen, som vanlig.
Menyen på Hartmanns er ikke nevneverdig stor. Tre forretter, seks hovedretter og tre desserter er lite, men kan forsvares med perfeksjon i alle ledd. Dessverre manglet det en del på flere punkt i både smak og presentasjon.
Servitøren som først trakterte de to , virket middels motivert. Anbefalingene var få, feil mat levert og ubesvarte spørsmål om produsenter og detaljer ved maten var dessverre symptomatisk for deler av personalet denne kvelden. Det var aldri snakk om å etterfylle vinglassene, og stearinlyset måtte Rosmarin tenne selv.
Forrettsvalget ble tunfiskcarpaccio og norsk asparges, og ovnsbakt lysing og kalv fra filetkammen til hovedrett. Med en langt mer oppgående kelner som etter hvert overtok bordets servering, ble en Borgogno Barbera d’Alba et kompromiss fra drikkekartet. Denne røde italieneren skulle prøve å matche all maten utenom tunfisken.
Riktige forretter kom etter hvert på bordet, og så langt var i alle fall synsinntrykket sympatisk. Tunfisken var lekkert dandert, men smaken av wasabikrem og kaviar klarte ikke helt å utfylle den rå fisken. India Pale Ale fra Ægir Bryggeri i Flåm var friskt og godt sammen med Estragons helt ordinære forrett. Rosmarins grillete asparges var gode på smak selv om råvarene her ikke holdt helt topp klasse. Litt slappe i stilken, mistet de den sprø, fantastiske konsistensen som denne grønnsaken kan ha på sitt aller beste. Til aspargesen ble det servert grillet serranoskinke, som hadde mistet noe av sin saftighet gjennom varmebehandlingen. Innrammingen av rødvinssirup var et godt valg.
— Det er ikke helt lett å se filosofien bak menyvalget , reflekterte Estragon. Han fortsatte: – Det gjøres et poeng ut av det norske opphavet på noen retter, mens skinkevalget er spansk og tunfisken har vært på langtur før den nådde kjøkkenet . De lokale råvarene er så bra at det ville blitt vel så spennende med kortreist mat.
Kalvefilet er et lyst og usedvanlig mørt kjøtt. Estragon forlangte medium minus stekingsgrad, og det fikset kjøkkenet fint. Kjøttet smeltet i munnen og valget av søtpotetpuré og madeirasaus var med på å framheve kjøttets egenart. Dette er en vellykket rett som holdt godt mål, både smaks- og presentasjonsmessig. Vinen fra Piemonte hadde passelig med tanniner og falt fint inn med resten av denne retten.
Rosmarin ble sittende og se på sin hovedrett. Lysing er et interessant menyvalg. Denne torskefisken som man finner på få restaurantbord i Norge (men ofte i Sør-Europa), har mye til felles med sin mer kjente torsketremenning, og det er flott at noen velger å løfte fram slike fiskearter. Men det var skuffelse å ane i Rosmarins blikk. Ett lite stykke hvit fisk lå på et hav av salat i en dyp tallerken. Det så nærmest ut som om en pakke blandet salat var strødd utover, ispedd store biter soltørkede tomater og en salsadressing med hint av kapers og eple.
– Her mangler det mye på presentasjon , slo hun fast. – … og på smak , fortsatte hun etter noen munnfuller. Fisken var bakt for lenge, noe som gjorde at spensten i fiskekjøttet glimret med sitt fravær, og salaten ble for dominerende, både for øye og ganen. For 278 kroner burde en slik rett ha fått et annet preg og satt sammen på en langt mer kreativ måte.
Dessertprioriteringen syntes også å være en del nedtonet her. Som på mange andre av byens spisesteder velger også Hartmanns Brygge å presentere en dessertmeny med minimalt av hjemmelagede innslag. Brownies var det eneste genuine servitøren kunne stå inne for, også den retten med god hjelp av Hennig-Olsens islager. Det er skuffende at ikke flere velger å lage dessertene sine selv, enkelt og greit.
Browniekaken var imidlertid god . Det var ikke spart på ekte sjokolade i den, og den ble servert lun. Noen skiver importert jordbær og vaniljeis var gode smaker sammen, anmeldernes iboende kjøpeisskepsis til tross.
Det finnes en bryggemeny for de som vil ha det mer avslappet, tyne det siste ut av sensommeren med himmelen som tak, og spare lommeboken for noen lapper. Regningen på 1500 kroner for Rosmarin og Estragons treretter er gjennomsnittlig, prismessig. Totalinntrykket er dessverre ikke i toppklassen, men restauranten har potensial. Ny meny med tydeligere matfilosofi og et skjerpet vertskap vil kunne løfte spisestedet flere hakk.