Rosmarin og Estragon ble tatt i mot av en svært hyggelig og blid servitør med det samme de kom inn. Ved deres anviste bord ble aperitiffer raskt foreslått og ekspedert og menyene lå der og fristet. Fire forretter, samme antall fisk— og kjøtthovedretter. - Jeg ser at de har en fire- og en syvretter også, sa Estragon. - Mmm, men den avviker ikke mye fra a la carte-menyen, synes jeg, svarte Rosmarin. Og det var en riktig observasjon. Med et par små hvileretter som unntak, er signaturmenyen, den som skal vise hva kjøkkenet er lagd av, identisk med resten av lista. Og når prisen også blir omtrent den samme, bestemte de to seg raskt for heller å shoppe fra à la carten.
Skalldyrsuppe og breiflabb gikk ned på blokka til vår unge servitør som smilende kunne bekrefte at Rosmarins valg var godt. Estragon landet på vårrull av skalldyr og reinsdyrfilet. Også med dette valget vanket det bifall fra servitøren, som virket trygg på menyen. Brød kom på bordet, lunkent og ferskt. På spørsmål om egenproduksjon eller ekstern leverandør var svaret: - Jeg er redd de kommer halvstekte fra Landemann. Brødet smakte godt, det, men halvstekte kuvertbrød er kanskje ikke veien å gå for å gjenvinne mattronen i byen.
Servitøren ble utfordret på vinvalg. Her gikk det ikke fullt så bra. Når man blander druer og produsentnavn, mistes fort den naturlige autoriteten som er så deilig å møte på enkelte restauranter (dessverre så altfor få). Etter noe konsultering på kjøkkenet kom forslagene, og bortsett fra burgunderen til skalldyrsuppa, en Rene Jequin (100 % Chardonnay), som manglet tyngde og friskhet til å løfte den kraftige skalldyrsmaken, var det veldig gode viner som kom i glassene denne kvelden.
Rosmarin nikket anerkjennende da hun slurpet i seg de første skeiene med suppe. — Mye smak av havets frukter, kunne hun bekrefte. Kraften var meget god. Men dessverre var grønsakene kuttet så tynne at de ikke hadde tålt varmebehandlingen og dermed mistet sin crunch. Men verre var det som skjulte seg under det grønne. - Det er vel ikke det jeg tror? Rosmarin henvendte seg til servitøren. - Jeg er redd det er reker på lake, ja. Rosmarin og Estragon vekslet blikk som kanskje ikke var så diskret som de burde. Lakereker har ingenting på et kjøkken som dette å gjøre. Det bør straks sendes en delegasjon til Flekkerøy og hente ferske reker som skal pilles med kjærlig hånd! Ærligheten til vår kelner skal likevel berømmes; ingen bortforklaringer eller tåpelige løgner. Respekt.
Vårrullen til Estragon var god på smak og klang godt sammen med en jordskokkpure. Et glass Louis Freuburger (pinot gris-druen) var et godt valg og forsterket de gode smakene. Med to lag filodeig kunne man riktignok fått et enda sprøere resultat og redusert sjansen for frityroljesmak som lett kan trenge inn gjennom for tynne vårrullpapir. Men Estragon var fornøyd.
Hovedrettene ble båret inn. Rosmarins breiflabb kom sammen ertepure og pancetta; det italienske urøkte baconet som riktig tilberedt kan løfte de magre, hvite fisketypene til uante høyder. I dette tilfellet slet pancettaen med å avgi saltsmaken til fisken, og det ble mer som to bestanddeler enn én sammensmeltet enhet . Rosmarin koste seg med maten sin, men synes prikken over i-en manglet. En beurre-blanc-saus med masse purreløk tilførte heller ikke noe til smaksbildet.
— Denne reinsdyrfileten er mør og veldig fint stekt, mente Estragon. Likevel er det noe malplassert med reinsdyr på vårmenyer. Selv om det er mulig å få tak i ferskt reinsdyrkjøtt så å si hele året, føles litt som om å undergrave eventuelle ønsker om å vise fram sesongens beste og ferskeste råvarer. I dette tilfellet ville det passet bedre inn med dette fantastiske kjøttet til høst eller jul. Viltsausen hadde masse smak, men framstod ikke naturlig jevnet, basert på rause mengder kraftbein og fløte. Igjen skal vinansvarlig ha ros for valg av røde dråper til reinsdyret. Baroloen, en Giacosa Leone & Figli 2007, som kom på bordet var bløt som fløyel, samtidig frekk nok til å takle viltsausen. 133 kroner glasset er det faktisk verdt.
Dessertene ble et godt punktum. Rosmarin fikk servert pasjonsfruktterte med sjokoladefondant, mangosalsa og iskrem. Smakene var harmoniske satt sammen, men litt i tråd med resten av kvelden, kunne servitøren litt slukøret fortelle at isen ikke var hjemmelaget. Estragons lakris-panna cotta med sitrustilbehør var en god avslutning etter den kraftige hovedretten. Til kaffen fikk vi servert Luihns versjon av petit fours: Mokkabønner fra Nidar, Minde sjokolade og Laban seigmenn.
Regningen på 2200 kroner for to trerettere, med vin og aperitiff for å få opp kroppsvarmen, er i stiveste laget for hva man får igjen.
Litt som fattiggutten Hans Jacob Luihn, opphavsmannen til restaurantnavnet, som mot alle odds nesten ble storingsrepresentant, er det litt nesten her også. - Vi kommer tilbake i desember og prøver lutefisken, sa de to nærmest i kor. Der ligger det mest sannsynlig fortreffelig spisskompetanse.