Riktig og viktig er det at det skrives nye operaer. Operaensverden kan ikke for all tid bare bestå av klassisismens og romantikkens verker,de som spilles om igjen og over alt, og som alle operaelskere har et forholdtil. Nytt stoff må skapes og fremføres, selv innenfor denne kunstformen somutmerker seg ved å være særskilt kostnadskrevende. Følgelig hørerurfremførelser av nye operaer stort sett til i de store metropolene, ved destore og veletablerte operahus, steder som kan bære kostnadene ved en slikproduksjon.
I annerledeslandet er det ikke alltid slik. Urfremførelserav nye operaer skjer ikke alt for ofte i provinsen, men i Norge skjer det rettsom det er. Og nå skjedde det altså i Kristiansand igjen, i Kilden lørdagkveld, med «Påske» etter August Strindbergs drama av samme navn, med musikk avGisle Kverndokk og libretto og regi ved Aksel-Otto Bull. Det er forrestenheller ikke første gang i nyere tid at vi har en norsk operauroppførelse iKristiansand. «Den grøne riddaren» av Bjørn Kruse og Paal-Helge Haugen bleuroppført i det nå rivningstruede Kristiansand Teater for nokså nøyaktig ti årsiden.
Ny opera er sjelden for et stort publikum. Så heller ikke idette tilfellet. Kilden har valgt å gjøre bare en eneste forestilling – så desom ikke var der lørdag kveld og likevel vil oppleve den, må reise til Sandnes,Trondheim, Bergen eller Oslo – der siste forestilling blir gitt i KulturkirkenJakob på palmesøndag.
Produksjonen kalles en kammeropera, altså en opera i mindreformat enn man vanligvis opplever på de store operascenene. Stedet forurfremførelsen var Multisalen i Kilden, og det var bortimot fullt påurpremieren. Publikum var begeistret, og både ensemble og komponist oglibrettist ble hilst med stående ovasjoner til slutt.
Mitt store spørsmål etter denne premieren er: Hvorfor velgerman Strindbergs «Påske» når det skal skrives en ny norsk opera, med alle dekostnader det medfører?
Mitt store spørsmål etter denne premieren er: Hvorfor velgerman Strindbergs «Påske» når det skal skrives en ny norsk opera, med alle dekostnader det medfører? «Påske» hører slett ikke til de mest spilte, og er,etter min og mange andres mening, ikke blant hans beste stykker. Skrevet i år1900 er det faktisk også ganske gammeldags, sett med vår tids øyne. Og iparentes bemerket: Strindberg er faktisk mer utsatt for tidens tann og dermedslitasje enn Ibsen. Bakgrunnen er en families ulykke etter at en familiefar ertatt for underslag, dømt og fengslet. Familien lever med skam og økonomiskknapphet. Handlingen foregår fra Skjærtorsdag til Påskeaften, og Strindberg harselv lagt inn Joseph Haydns verk «Jesu syv ord på korset» som mellomaktsmusikki verket. Skuespillet er skrevet som et pasjonsspill, og gjennom de tre aktenekan man ane en inndeling i syv avsnitt der hvert av dem relaterer seg til deomtalte Jesu syv ord på korset, egentlig Jesu syv utsagn, som begynner med«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» og ender med «Det er fullbrakt».
Skuespillet fremføres sjelden. Og det er lett å forstå, forintrigen er på mange måter ganske ubegripelig i dag.
Skuespillet fremføres sjelden. Og det er lett å forstå, forintrigen er på mange måter ganske ubegripelig i dag. De problemene familiengjennomlever er ikke veldig sammenlignbare med de kvaler Jesus led naglet tilet kors. I en tid da et ungt par på tur til Las Vegas klarer å svi av 60.000kroner på en langhelg og synes det er moro å bruke «monopolpenger» og i tilleggnærmest blir helter i Aftenposten, er det vanskelig å svelge at ensinnsforvirret ungjente som har stjålet en påskelilje i en blomsterbutikk, lagtigjen en krone og en lapp som forklarer handelen, skal ha dødsangst for å blitatt av politiet. Men slik er det i Strindbergs «Påske».
Men nå har man altså valgt dette skuespillet til å væreteksten for en ny opera. Gisle Kverndokks musikk er moderat moderne. Ofteinntreffer øyeblikk av stor skjønnhet og velklingende harmoni. Men vel så ofteer det skjærende klanger og ikke mindre skingrende sopraner i svært høyttoneleie som dominerer den musikalske teksturen. Valget av to strykekvartettersamt en kontrabass og et piano og keyboard (?) til å utgjøre orkesteret, ernokså selvsagt for en kammeropera. Samtidig relaterer det til Haydns versjon av«Jesu syv ord på korset» for strykekvartett.
Musikken bærer talen frem på en god måte. «Koret» ibakgrunnen, det vil si de fem sangerne som dobler rollene på scenen, er en fineffekt og bidrar til å fortette klangbildet samt å understreke det somforekommer av dramatikk. Teksten er breddfull av bibelallusjoner, og avsitater. Bakgrunnskoret synger de før omtalte Jesu syv ord på korset, på latin,og bidrar til illusjonsbrudd og verfremdung i fall man måtte komme til åoppleve noe av dette som realistisk. «Påske» er vel i langt større grad etsymbolistisk teaterstykke enn et realistisk/naturalistisk. Stor sangkunst erdet massevis av i fremførelsen, og det er nærmest ubegripelig at det er mulig åmemorere alt dette stoffet. Torill Carlsen er fantastisk i rollen som FruHeyst, Hallvar Djupvik formidabel som Elis, og alle de andre medvirkende erfremragende sangere. Men det var altså en befrielse da Ketil Hugaas som herrLindkvist entret scenen i siste akt, med sin vidunderlige bass, og skapte et heltannet lydbilde enn det vi hadde vært utsatt for i over en time.
Men det var altså en befrielse da Ketil Hugaas som herrLindkvist entret scenen i siste akt, med sin vidunderlige bass, og skapte et heltannet lydbilde enn det vi hadde vært utsatt for i over en time.
Under operaens utvikling kom jeg til å tenke på den famøseVildanden-versjonen av Vegard Vinge og Ida Müller fra Festspillene i Bergen i2009. Den gjorde Ibsens Vildanden til en opplevelse de tilstedeværende aldrivil glemme. Trolig glemmer man ikke denne Strindberg-oppførelsen heller såfort. Det var plagsomt mange høyfrekvente soprantoner i de to første aktene.Ketil Hugaas var, som sagt, en nødvendig og vidunderlig kontrast da han kom somden nåderike kreditor Lindkvist i siste akt. Min konklusjon, etter urpremierenav «Påske» på Kilden, må bli som følger: En interessant opera med en god delvakre øyeblikk, en meget vel gjennomført premiere med fantastisk gode solister,et fremragende orkester i kammerformat, utsøkte kostymer, velfungerende regi ogscenografi, og likevel ganske gåtefull: Hvorfor gjør man dette? Underholdningfor borgerskapet? I så fall – for et meget begrenset segment av det sammeborgerskap.