Det er lenge siden dukkeversjonen av Postmann Pat kjørte rundt og feilgirte i den idylliske småbyen Greendale. Nå er både postmannen, hans svarte og hvite katt og omgivelsene deres heldigitaliserte. Det er med andre ord et visuelt glattere miljø vi møter, men småbysjarmen og de forskjellige figurene vi kjenner, er godt ivaretatt. Om noe er humoren blitt bedre, slapsticksketsjene flere, og de ulike personenes snodige sider tatt lengre ut. I tillegg har filmskaperne innført det ofte vellykkede doble laget av humor, for at også voksne seere skal kunne more seg.
Historien starter den dagen da de postansatte i Greendale etter planen skal få sin årlige bonus. Pat har lovet sin kone en forsinket bryllupsreise til Italia, og hun gleder seg som en unge. Dette er imidlertid også dagen da Posten har ansatt en ufyselig teknologientusiast som skal kutte kostnader. De ansatte må dele på teposene, ta med eget dopapir, og bonusen ryker. Pat må finne en annen måte å skaffe til veie midler til Italia-tur, og derfor melder han seg på et Idol-aktig program, hvor et til nå skjult sangtalent åpenbarer seg (med stemmen til Ronan Keating). I mellomtiden overtar roboter uten folkeskikk jobben hans. Ingen ser forskjell på levende Pat og robot-Pat med de kalde, blå øynene, og her ligger filmens største logiske brist.
I bunn og grunn er dette den gode, gamle historien om at man ikke må glemme hva som egentlig er det mest verdifulle i livet når man opplever plutselig og uventet suksess. Men veien til denne erkjennelsen er vel kronglete for målgruppen. Mye av Idol-tematikken og effektiviseringssnakket vil antakelig gå over hodet på de minste.