Regissør og manusforfatter Woody Allen (78) har virkelig gjort mye av seg det siste året. Cate Blanchett fikk Oscar for sin formidable innsats i hans forrige film "Blue Jasmine", den gamle Mia Farrow-skandalen fikk nytt liv, og han er skuespiller som sitt sedvanlig, nevrotiske jeg i "Fading gigolo". Og nå "Magic in the moonlight", nok en Allen-film som har filmskaperens fingeravtrykk på hvert bilde, hver tone, hver replikk. Ikke like formidabelt lidenskapelig og velspilt som "Blue jasmine", ikke på noen måte banebrytende eller original, men minst like underholdende, lekker og finurlig som for eksempel suksessen "Midnight in Paris" (2011).
Denne gangen skal vi til den franske riviera med et for Allen ganske så nytt skuespillerensemble. Epoken er sent 20-tall og det er deilig, gullskimrende sommer. Britiske Stanley (Colin Firth), alias magikeren Wei Ling Soo, reiser verden rundt på turné med sitt fabelaktige trylleshow. Som bigesjeft avslører han alskens sjarlataner som påstår at de har synske evner eller kan kommunisere med avdøde. Som den vitenskapsorienterte ateisten han er, har det for lengst gått prestisje i skepsisen hans. Og siden han kan alle trylletriksene, har det alltid vært enkelt for ham å avsløre svindlerne.
Da en god venn og tryllekunstnerkollega ber ham om å ta en titt på den unge amerikanerinnen Sophie (Emma Stone), som har tatt sosieteten på den franske rivieraen med storm med sin påståtte synskhet og evner som medium, er han ikke vanskelig å be. Proppfull av sarkasme og en hang til å si rett ut hva han tenker, treffer han den søte Sophie. Som viser seg slett ikke å være så enkel å gjøre kål på.
Personlige og profesjonelle komplikasjoner følger. Sammen med filosofiske dilemma som "om det finnes bankende ånder, er det også et bevis på at det finnes en Gud?" eller "Så lenge forskere oppdager stadig nye ting, hvem kan bestemme hva som er mulig og umulig?"
Firth og den atskillig yngre Stone har en fantastisk kjemi, hver scene de er sammen og hver replikk er ren nytelse. Såpass at samtalene med og mellom de mer perifere rollefigurene, som det er ganske så mange av, tidvis virker som jabbete fyllstoff.
Spenningen i filmen ligger i hvorvidt Sophie er synsk eller ei, og om Stanley greier å finne ut sannheten. Den holder oss på alerten, men er likevel ikke avgjørende for at "Magic in the moonlight" er en så skjønn filmopplevelse.
Få, om noen, er så fabelaktig gode til både å fange essensen av tid og sted og la det prege hele filmen som Woody Allen. Musikken, lyssettingen, klærne, interiørene, dialogen, selskapeligheten. Hver en liten detalj har fått omtanke og den rette, nostalgiske patinaen. Rollefigurene er både typiske og interessante. Humoren er underfundig og karakterbasert. Den romantiske linjen er nærmest banal, men søt så det holder.
I det store perspektivet er ikke "Magic in the moonlight" en film som vil havne på noen toppliste over Woody Allens beste filmer. Men denne søte bagatellen av en film er likevel helt må ses-uimotståelig.