Året er 1960. Den hyggelige, tyske legen Helmut Gregor kommer i snakk med 12 år gamle Lilith på en landevei over Argentinas øde sletteland. Lilith er svært kortvokst, og legen fatter stor interesse for henne. Han tar inn på hotellet familien driver ved en vakker innsjø omgitt av snøkledde alper, og blir etter hvert familiens venn og lege. Også for Liliths mor, som venter tvillinger. Og Gregor tilbyr seg også å hjelpe Lilith med å vokse.
Etter andre verdenskrig greide mange av nazi-Tysklands største krigsforbrytere å flykte til Sør-Amerika, og særlig i Argentina fant mange av dem en trygg havn med ny identitet. "Den tyske legen" handler om en av de aller verste: dødsengelen fra Auschwitz, Josef Mengele, som levde i frihet til han druknet i Brasil på 70-tallet.
Etter hvert som legen kommer stadig nærmere på familien, sniker uhyggestemningen seg inn i de visuelt vakre bildene og hverdagslivet på hotellet.
Er det på grunn av den intense, medisinske interessen for Lilith og hennes mor? Er det notatbøkene hans, fulle av ubegripelige, anatomiske skisser? Eller en store nabobygningen, der sjøfly ankommer med bandasjerte gjester som aldri drar?
Den viktigste grunnen er at vi på forhånd vet hvem filmen handler om. Uten denne kunnskapen er filmen for retningsløs, nesten kjedelig, navnet "Mengele" blir knapt nevnt. Med denne kunnskapen, og med kunnskapen om Mengeles grusomme medisinske eksperimenter i Auschwitz, er filmen en uhyggelig-fascinerende studie i ondskapens natur. For fra første scene utløser historien, som påberoper seg å være basert på virkelige hendelser, et skred av tanker og følelser: Angrer han? Var de grusomme gjerningene hans den gangen situasjonsbestemte? Eller er han et tvers gjennom ondt menneske?
"Den tyske legen" er en velspilt og gripende film som dessverre, for uhyggestemningens skyld, gir oss et litt for vagt blikk inn i et helt ubegripelig menneskesinn.