"Walking on sunshine" har knekt sommerfilmkoden! Banal som en sommerhitlåt, vakker som en sandstrand i solen, fargesprudlende som musikkvideoene til Whams "Wake me up before you go-go" og Cyndi Laupers "Girls just wanna have fun". Og fullstappet av 80-tallshits vi kan teksten på: fra Madonnas "Holiday" til Billy Idols "White wedding". Med intens sommerforelskelse og superkjekk stranditaliener, vakre mennesker og den skjønne italienske byen Puglia som kulisse. I utgangspunktet vel verd å slå i hjel noen sommerkveldtimer på.
Impulsive Maddie lurer sin seriøse studentsøster Taylor til Puglia på sommerferie. Overraskelse nummer én er at hun etter fem ukers ferie skal gifte seg med en råkjekk italiener! Overraskelse nummer to er at dette er den samme italieneren Taylor hadde en het sommerflørt med tre år tidligere, og som hun ennå ikke helt har glemt... Forviklinger følger i nok en damefilm som egentlig handler om menn.
Selv om det kan være lett å bli revet med av solen, sommeren, musikken og romantikken, tar det ikke så lang til før "Walking on sunshine" mister sommergløden. "Mamma Mia"-inspirasjonen er bare for dominerende, historien er bare for forutsigbar og banal. Vel er låtvalget fengende, men veldig kalkulert og opplagt. Det er så man nesten blir litt brydd av når man synger litt med og tross alt lar seg beruse litt av det som er et alt for beregnende publikumsfrieri. Og hvor mye har Puglia betalt for turistprofileringen?
Som i "Mamma Mia" framfører skuespillerne hitsene og bryter ut i dans med den stemmen og kroppen de har. Mens Annabel Scholey (Maddie) gjør en god innsats, er Hanna Arterton (Taylor) mer middelmådig.