"Deliver us from evil". Regi: Scott Derrickson. Med: Eric Bana, Olivia Munn, Édgar Ramírez. USA 2014. 1 time 58 minutter. Aldersgrense: 15 år – frarådes ungdom under 15 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Protestantisk teologi bidrar så å si aldri til gode, norske filmmanus om tilværelsens gåtefulle sider. I det sekulære Norge synes filmskapere å ha allergi mot eksistensielle problemstillinger med religiøse konnotasjoner. Det er rett og slett et tankesett man ikke behersker. Et hederlig unntak er regissør Erik Poppe og hans manusforfatter Harald Rosenløw Eeg (De Usynlige).
I filmlandet USA er situasjonen ganske annerledes fordi den katolske tro har satt sine tydelige avtrykk, også hos regissører og manusforfattere. Mens man her hjemme nok aldri vil våge seg på å filmatisere en djevelutdrivelse uten å lande i en ren karikatur, lykkes "Deliver us from evil" (Frels oss fra det onde) i å skildre eksorsismen uten at det blir parodisk, men i stedet skremmende, fascinerende og med filmatisk nerve.
Rabiessmitte
Filmen har fått merkelappen "bygger på sanne hendelser". Men nå er ikke poenget om vi publikummerne tror at djevelen kan besette et menneske eller ei. I så fall begrenser man seg til en banal, bokstavelig tenkemåte om at den onde makt biter seg fast med en slags rabiessmitte og tar bolig i amerikanske soldater i en mystisk hule midt under krigen i Irak.
Nei, folkens, dere er utrustet med mer avanserte fortolkningsferdigheter enn som så og vet at det er mulig å tolke filmhandlinger symbolsk, filosofisk, psykologisk, ja, gjerne også religiøst.
Altså, politietterforsker Ralph Sarchie og hans kollega Mendoza tar de mest utfordrende og dystre oppdrag nattestid i New York en tid etter at USAs hærstyrke har forlatt Irak. Det leder dem en kveld inn i en kjede av husbråk, brutale drap og sinnsforvirrede handlinger som da en kvinne kaster barnet sitt ned i en vollgrav ved byens zoologiske hage. Hvilken kraft driver fram alt dette?
Vil mer enn å skremme
Regissør Scott Derrickson har god trening fra tidligere filmer (Sinister, The Exorcism of Emily Rose) i å lage filmer i skjæringspunktet mellom krim og grøss og gru. Her er et vell av klaustrofobiske korridorer, lamper der strømmen går, lommelykter som slutter å lyse, ille tilredte – levende og døde – som hovedpersonene på ulike vis ramler over eller overfalles av.
Men filmen vil mye mer enn å skremme. Snart borer den inn i sinnet til Sarchie, en hovedperson som har sett mye grusomt. Hva gjør det med ham? Hvordan blir den pressede politimannen å leve i hus med for kona og deres datter? Og kan virkelig en katolsk prest som jobber blant byens mest utsatte, være til hjelp?
Det vil dere like å finne ut, så fremt dere tåler blodige scener. Skuespilleriet fra samtlige er aldeles utmerket.
Slik handlingen utvikler seg, går assosiasjonene til et aftenbladintervju med psykolog Per Isdal i vår der han beskrev hvordan han ble smittet av all volden han fikk høre om gjennom tusenvis av timer i samtale med voldsmenn og overgripere om deres mørkeste sider.
"Frels fra det onde" tematiserer samme problematikk. Jeg hadde virkelig ikke trodd jeg skulle bli så fascinert, men dette holdt i hele to timer.