Den første "Dragetreneren"-filmen, i det som skal bli en trilogi basert på Cressida Cowells bøker, ble en eventyrlig kassasuksess for Dreamworks. I oppfølgeren, som godt kan sees uavhengig av den første filmen, blir det enda flere og fargerike drager, enda mer spenning – og veldig mye krig i en heseblesende, flimrende actionanimasjon, tydelig inspirert av "Star Wars".
Det har gått fem år siden vikinghøvdingsønnen Hikken forente vikinger og drager til harmonisk samvær. Nå har han en flørt på gang med tøffe Astrid, men aller kjekkest er det bare å utforske verden og dra på heftige flygeturer med dragen Tannlaus. På en av turene kommer Hikken og Tannlaus over en hemmelig ishule med hundrevis av ville drager, og oppdager også en stor trussel i form av den onde dragetreneren Drago. Ikke bare mot dragene, men mot hele eksistensen til vikingene på Borkøy. Selv Hikken, som alltid har vært en forkjemper for dialog framfor væpnet kamp, innser at man ikke kan argumentere med dem som kriger bare for krigens skyld. Væpna kamp må til.
Er ikke denne kampen mellom det gode og onde, der den onde er grunnløst blodtørstig, oppbrukt snart? Den er kanskje spennende og spektakulært fortalt, men plottet i "Dragetreneren 2" er av enkleste sort, det samme er rollefigurene. Vikingene har hjelmer med horn og hus som likner stavkirker. Her har man ikke kastet bort tid på faktasjekk, men gått for den velkjente klisjeen. De "snille" snakker med irsk aksent, de "dumme" med britisk aksent. Det vage temaet om menneskers følelsesmessige tilknytning til "uskyldige" dyr drukner i krigen og kaoset.
Settes opp i 3D/2D, begge både norsk og engelsk tale. Anmeldelse basert på 2D engelsk. Jeg ble altså ikke blåst helt av banen av animasjonen og effektene, så 3D anbefales.