"Fading Gigolo". Regi/manus: John Turturro. Med: Woody Allen, John Turturro, Sharon Stone, Sofia Vergara, Vanessa Paradis med flere. USA 2013. 1 time 30 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Ungdom/Voksen.
En lett satirisk sex-komedie, skrevet, regissert og spilt av John Turturro, ligner til forveksling på filmer som hans 22 år eldre kollega Woody Allen har forsynt oss raust med gjennom årene. Her er mye å humre over, noe å grunne over, men helheten kan likevel ikke måle seg med Allens beste.
Nå spiller mesteren selv en av hovedrollene. Og det er bare å la seg imponere av hvor friskt og energisk 79-årige Allen utfolder seg som Murray, en nypensjonert bokhandler.
Fyren får den temmelige fikse idé å bli hallik for sin yngre venn, den beskjedne blomsterhandleren Fioravante (Turturro), for slik å hente inn sårt tiltrengte dollar for dem begge.
Vel, til tross for at blomsterbutikkens sjenerte herre først motsetter seg å bli damebedårer og sågar utfolde seg i en trekant, svinner snart hans motforestillinger, naturlig nok, ellers ville vi ikke fått noen filmstory.
Elskovssyke fruer
Humringen oppstår etter hvert som mer og mindre kjente skuespillere inntar scenen, fra stilfullt kledde Sharon Stone til den yppige, colombianske Sofia Vergera, begge som elskovssyke fruer. Som ekstrem kontrast til dem framstår franske Vanessa Paradis i rollen som en svært tilknappet og følelsesmessig forkommen enke i den ultraortodokse jødiske ghettoen i Brooklyn.
Nok sagt, dere får selv finne ut hvilken kvinne som bedårer Don Juan mest og setter gigoloen ut av spill. Her får det holde å si at kultskuespiller Turturro, som så ofte har underholdt oss med merksnodig mimikk og rare skikkelser, ikke virker helt på plass som prostituert førsteelsker. Han blir rett og slett for livløs i rollen.
Til tross for at regissør og manusforfatter Turturro har italiensk og dermed trolig katolsk familiebakgrunn, velger han — igjen aner man påvirkning fra Allen - å raljere voldsomt med de ultraortodokse jødene i New York. Ikke minst er en scene der noen mosegrodde rabbinere irettesetter hallik Murray og hans kumpan for virksomheten deres, ganske urkomisk. Innimellom det satiriske siver det fram en alvorlig innsikt og moral: Det dypt ensomme mennesket frigjøres av sensualitet og fysisk nærhet.
Ikke godt nok manus
Spotten over et religiøst miljø med et strengt forhold til sexutfoldelse kontrasteres og forsterkes av frodigheten i familien til Woody Allens skikkelse: Bokhandleren bor sammen med en ferm, frittalende afro-amerikansk kvinne og hennes tre barn som slett ikke har noe forknytt over seg. I jødeghettoen, derimot, går Liev Schreiber rundt og levendegjør rabbinernes forlengede arm. Han spiller en selvbestaltet «politimann» som skal vokte dyd og ærbarhet hos beboerne.
Mens disse birollene virker likevel ikke godt nok utviklet. Turturro burde knadd manuset sitt enda mer før han dro oss med på elskovseventyr og kulturelle kollisjoner i Brooklyn.
Er man derimot fornøyd med et gjensyn med et knippe skuespillere som framstiller snodige mennesker, er dette helt ålreit underholdning en sommerkveld.