"The Fault in Our Stars". Regi: Josh Boone. Med: Shailene Woodley, Ansel Elgort, Laura Dern, Sam Trammell, Willem Dafoe. USA 2014. 1 time 59 minutter. Aldersgrense: 7 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Det er utmerket med filmdramaer som skildrer det at barn og unge får uhelbredelig kreft. Men slike vonde fortellinger kan falle i flere grøfter: Den sentimentale, den overdrevent festlige, den kyniske.
Den spanske filmen "4. etasje" (2004) balanserte ualminnelig godt. Hovedrollene ble spilt av tre tenåringer som åpenbart selv var rammet av kreft. Med amputerte beinstumper kjørte de villmann med rullestolene i sykehuskorridorene, snek seg inn på røntgenavdelingen om nettene og runket foran en yppig pinup-plakat.
Tråkker feil
Også "The Fault in Our Stars" prøver å mikse sorg og latter, omsorg og raseri, men regissør Josh Boone tråkker stadig feil.
I noen sekunder kjennes det galt å skrive dette, for hvem er jeg som kan dømme om følelsesregisteret til kreftsyke og deres pårørende? Vel, jeg fortsetter i den tro at den friskes antenner ikke er milevidt unna reaksjonene til de som selv er rammet.
Filmen er en kjærlighetshistorie mellom to tenåringer som vet at døden kan innhente dem altfor tidlig. Hazel er koblet til en oksygenflaske som hun triller rundt med fordi lungene hennes er infisert av kreftceller. Augustus går med beinprotese etter en amputasjon.
Masete omsorg, kynisk protest
Den første timen preges av mye masete omsorg fra omgivelsene (særlig Laura Derns følelsesladede morsskikkelse). Så roter manuset inn besøket hos en fordrukken forfatter (Willem Dafoe) for å få svar på hva som venter et menneske etter døden. Boone lar ham klaske til med en rasende protest mot all trøst, men på en så umusikalsk måte at det velter den hederlige hensikt.
Å lage god film i møte med brutal, meningsløs død er vanskelig. Få heller tak i "4. etasje" av Antonio Mercero.