"Edge of Tomorrow". Regi: Doug Liman. Med: Tom Cruise, Emily Blunt, Jeremy Piven, Bill Paxton, Charlotte Riley, Jonas Armstrong med flere. USA 2014. 1 time 53 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Først fikk vi "Noah" og "Pompeii", begge katastrofefilmer fra fjern fortid der naturkreftene løper fullstendig løpsk. Så feide "Godzilla" inn over kinolerretet, fylt med digitale slåsskamper mellom bevingede monstre og superøglen Godzilla. I forrige uke fikk vi nok en X-men-film om kampen mellom sentineler og mutanter, på to tidsplan og med mange spektakulære scener.
Etteraperne tar oss
Men ikke nok med det. Nå skal Tom Cruise og Emily Blunt berge verden fra noen blekksprutlignende datastygginger – kalt etterapere – som har tatt kontroll over jorda, i særdeleshet Vest-Europa. Det er iallfall morsomt å se hvordan filmskaperne har fått filme på Trafalgar Square i hjertet av London, trolig grytidlig i en stille soloppgangstime.
Fra britisk jord skal invasjonen av Frankrike skje fordi monstrene har satt seg fast langs Seinen og erobret Paris.
Lek med tiden og døden
Også i denne storyen er det en lek med tidsplan. Hvem har ikke ønsket å kunne skru tiden tilbake og begynne på nytt for å handle på en bedre måte? Det får Tom Cruise anledning til, igjen og igjen, i møte med de uovervinnelige monstrene. Ideen er jo fascinerende: Han drepes og drepes og drepes av dem, men får hver gang muligheten til å gjenoppstå som var forrige dødsfall bare et mareritt. Så er det på'n igjen.
Filmatisk innebærer dette at Cruiser'n i rollen som den kampvegrende offiseren Bill Cage langsomt lærer å slåss mot fienden. I de beste øyeblikkene vris gjentakelsene i en litt ny retning på en måte som gir en artig effekt.
Repeatknappen
Mang en publikummer kan nøye seg med å nyte stadig nye versjoner av de dataspill-lignende actionscenene, vel vitende om at hver gang regissør Doug Liman trykker på repeat-knappen, endrer han nok til at Emily Blunt og Tom Cruise lærer seg nye knep og kan vinne til slutt.
Men beklager, jeg ender med å føle at de mange repetisjonene blir monotone, bortimot søvndyssende kjedelige. Man blir lei av å se stadig nye forsøk på å skyte beistene i fillebiter. Filmen mangler de oppfinnsomme og morsomme stuntene og figurene som X-men-filmen er full av.
Hva med Mona Lisa?
Så griper jeg meg i å bli opptatt av hvordan plassen foran Louvre mørklegges og ramponeres. Idet den stilige glasspyramiden som pariserne bygget på 1980-tallet, går i tusen knas, lurer jeg på om også den smilende Mona Lisa inni museet vil gå med i dragsuget.
Ikke bry dere om å finne svaret. Gå heller og se "Noah" eller "X-men: Days of Future Past".